Noen påstår at alt var bedre før. Nei, det var ikke det. I dag er all verdens musikk tilgjengelig via nedlasting, streaming og fildeling på alle tenkelige enheter. I 1980 var eneste mulighet å sette kassettspilleren inntil radioen og trykke REC, og håpe på at lillebror ikke saboterte opptaket. Som han ofte gjorde.

Før man utviklet smak var det viktig å høre på alt andre hørte på for å holde seg ajour på musikkfronten. Det ble spilt skremmende lite popmusikk på radio den gangen, før kringkastingsmonopolet brutt og begrepet nærradio oppsto. For det meste kunne man høre på «For venner av gammeldans», «Viser fra Vingrom» og Kulingvarsel på NRK. Men Ti i Skuddet med Vidar Lønn-Arnesen leverte hitlåter på ukentlig basis.

Jeg ønsket meg som alle andre kassettspiller til jul. Helst en sånn svær bærbar med to høyttalere, som senere skulle hete Ghettoblaster. Jeg fikk ikke det. Som alle andre ble jeg tildelt en kjip mono-kassettspiller med håndtak, med lydkvalitet som en samtale på walkie-talkie. Men man kunne ta opp Ti i Skuddet. Eller spille av en kassett på en annen kassettspiller og ta opp med sin kassettspiller. Ledning/kabel i mellom fantes ikke, og lydkvaliteten forfjetret deretter. Jeg hadde oransje BASF C60, med rom for en halvtime på hver side. C90 var dyrt. Noen snakket om at det fantes 120-kassetter, det var jo helt koko. EN TIME på hver side. Også noe å reparere når det ble båndsalat, for det ble det jo nesten alltid.

Når det er sagt kunne man selvfølgelig oppsøke platebaren i gågata for å høre på musikk. Det het platebar, fordi man måtte velge en LP man ikke hadde råd til og spørre pent om det var mulig å få lytte til den. Som regel var fyren bak disken forståelig nok lei av unger som hang der uten å kjøpe noe. Men hadde vi flaks jobbet hun snille dama som nabojenta kjente, og da var det bare å gripe høretelefonene fatt. De stakk opp av hvert sitt hull på disken og minnet mest om dusjhoder med håndtak, og du kunne banne på at lyden i venstre øre var alltid dårlig. Likte man ikke låta man hørte på måtte man pent be om at stiften ble flyttet til neste spor. Til man fikk beskjed om at nå var det nok, nå skulle kjøpesterke kunder få plassen.

Platespiller hadde jeg ikke uansett. Derfor stengte jeg meg inne på rommet hver gang Ti i Skuddet gikk på lufta. Timingen var sykt viktig. Å trykke på den røde REC-knappen + play i det Vidar Lønn-Arnesen var ferdig med å prate, for det gjorde han hele tiden. Gjerne oppå låta. Deretter var det viktig å stoppe opptaket før jubel og drit fra studio ødela sangen. Det var nemlig sånn at to juryer bestående av 100 ungdommer kåret de ti mest populære låtene ved å trykke på mentometerknapper i studio. Å få idiotlåta Hubba Hubba Zoot-Zoot tilgriset av programlederen eller i verste fall lillebror som rev opp døra og ropte «DRITT! CHRISTER!» for å forsvinne like fort var sykt irriterende. Min bror Thomas visste når tiden var inne og gjorde tidvis alt for å sabotere opptaket, med stort hell.

Men det viktigste var å få tatt opp Melodi Grand Prix. Å eie låtene man hadde sett på TV. GP var kanskje den eneste gangen i året hvor hele familien min samlet seg i TV-stua for å se på. Men de måtte holde kjeft. Være musestille. Hysj. Man ville jo ikke ha prat oppå sangene sine, som sagt. Dette gjorde så klart gjorde noe med stemningen, at en irritert tiåring satt på huk foran fjernsynsapparatet og kommanderte omgivelsene til å holde tåta. Denslags fant ikke foreldre seg i der de satt og heiet frem det norske bidraget. Midt under «Sámiid Ædnan» kunne jeg høre min far si «Nei nå får du gi deg, vi må jo få lov til å prate!». Etterfulgt av en lengre avhandling om hvem det var som hadde betalt TV’n og at barn ikke snakker sånn til voksne.

Opptak ødelagt. Ruinert. Katastrofe. Alt var ikke bedre før. Enhver som påstår det er en idiot.