221835_10150260042115833_2928779_n

Atomkrig og dundersalt

Sigbjørn Engøy på sin Apache. Takk for lån av bilde.

I 1980 var det tre ting som truet menneskeheten, i følge de voksne. Atomkrig, skateboard og Apachesykkel. Vi hadde ikke hørt om verken palmeolje, ebola eller helsefaren ved røyking. Ennå. For sigaretter var visst ikke så farlig på den tiden. Ikke sikkerhetsbelte for barn heller. Med mindre vi lå på hattehylla satt vi og slang  i baksetet på en glovarm Renault 4 med en våt labrador mellom oss, mens pappa rullet opp rutene for å kjederøyke Pall Mall hele veien fra Moss til Gjøvik.

Men noe var veldig farlig. Atomkrig toppet lista fordi det kunne utslette alt liv slik vi kjenner det, og det er jo ikke spesielt hyggelig. Skateboard, eller rullebrett truet også liv og helse, og var forbudt. Fordi oppfinnelsen hadde hjul på og kunne rulle. Hvis noe rullet kunne man ramle av og slå hull i hodet, skade et kne eller knekke nesa. Akkurat som på en sykkel. Men sykkel var lov, og sykkelhjelm hadde ingen hørt om – ingen brukte det heller. Jeg drømte om Apachesykkel, men det var totalt uaktuelt. Fordi setet og styret var farlig, ble jeg fortalt. Jeg lurte på hvorfor, og fikk stort sett til svar at man kunne skli av setet når man bremset og slå snoppen i girstanga – og med et sånt chopperstyre var man heller ikke trygg. En soleklar sikkerhetstrussel mot barn i alle aldre.
I ettertid har jeg ikke hørt eller lest om dødsfall eller store skader i forbindelse med Apachesykkel i barndommen. Men når det er sagt; Noen av oss hadde selve verstingen blant tohjulingene. Tomahawk. Den var faktisk så farlig at den ble tilbaketrukket fra markedet allerede i 1974. Fra Wikipedia: I tillegg til chopperutseendet var Tomahawken best kjent for sine dårlige kjøreegenskaper, som egnet seg meget dårlig i bratte oppoverbakker. Dens design innbød meget til sykling på bakhjulet, noe som ofte førte til ulykker.

Jeg fikk aldri Apachesykkel. Ikke Tomahawk heller. Derimot hadde jeg en tungtrådd Kombi-lignende satan uten gir, riktignok pimpet opp med både speil og speedometer som gikk til 50 km/t. En hastighet jeg aldri var i nærheten av, der jeg syklet nesten en mil tur/retur for å kjøpe godteri på lørdagene. Med en femmer i lomma. For all valuta ble omregnet i smågodt. Fem kroner ga 50 dundersalt eller grønne bomber. FEMTI. Hvis du bare brukte fire kroner hadde man råd til to Bugg også. Godsakene ble stappet godt nedi et kremmerhus av papir, og puttet i lomma. Regnet det på vei hjem hadde man en klissete, steinhard klump med søtt og surt man kunne fortære foran fjernsynsapparatet. Eller bruke som slagvåpen. Det hendte unntaksvis at vi fikk selve Stjerneposen, oppi lå det Kisskort man alltid hadde fra før, og snodig godteri så fulle av e-stoffer at vi ble selvlysende innvendig og tisset rosa. Men det var heller ikke farlig.

Vi syklet hjem så fort vi kunne for å rekke Barne-TV, for det kunne jo hende det vanket tegnefilm. Ble det prof. Baltazar? Muldvarpen som gråt som et menneske? Streken? Kom vi for sent kunne krisen være et faktum. Svart/hvitt-TV’n vår var så gammel at vi måtte slå i gang faenskapet med hammer, og det tok alltid noen minutter før boksen var varm nok til at vi fikk bilde. Innen den tid var Muldvarpen gjerne ferdig. Krise. Men etterpå var det Halvsju, med ny episode av Pelle Parafins Bøljeband. Etter Halvsju fortsatte NRK gjerne lørdagsunderholdningen med «Sonate for cello» eller «Å male er et ensomt yrke» frem til 23.00, da var det ikke mere TV å se på. For det var visst heller ikke så bra. Det spilte ingen rolle for oss, vi gikk heller ut for å tenne på kinaputter og kaste dem på hverandre. For det var visst ikke farlig.

1980