lollo

Charterhælvete? Ja takk.

lollo
Jeg har som mange andre ledd av charterturismen i alle år. Og så klart, reist på «ironisk» guttetur til en og annen turistmaskin i syden. Haha, man får kjøpt gårsdagens VG på hotellet! Haha, vannaerobic med solbrente tyskere. Tennissokker i sandaler. Resepsjonisten snakker svorsk! Stygge souvenirer. Haha! Klart vi skal på skumparty og karaoke, vi er jo ikke en av dem. Vi betraktet det hele fra utsiden, nemlig. Vi visste jo bedre. Eller?

Nå har pipa fått en annen lyd. Jeg innrømmer at det har sine fordeler å reise charter. Fordi jeg har små barn. Jeg har reist store deler av livet; Tatt den obligatoriske turen til India hvor man blir så sjuk at man tror man skal dø, kapitulert og reist hjem. Loffet rundt i Asia, bodd i Vest-Afrika og Midtøsten hvor faren min jobbet over en lengre periode. Sett steder andre kanskje ikke engang har hørt om. Alt dette før jeg stiftet familie.

Man trenger en ferie nå og da. Valget falt på en ukes chartertur med Ving. Jeg fikk hjelp av en venn som jobber i selskapet til å finne det mest familievennlige reisemålet som var å oppdrive, og hun anbefalte Kypros. Vi gikk for full pakke. Strand rett ved hotellet + basseng, wi-fi, leilighet med havutsikt, barneklubb og minidisco. Mat ombord på flyet? Ja takk. Transport til og fra flyplassen? Ja takk. Vi fikk det vi ba om – en ferie totalt uten innhold. Dagene besto i grove trekk av: Bade, mat, bade, disco med Lollo & Bernie, mat, is, sove, barneklubb, bade, spise, sove, mere disco med Lollo & Bernie, bade, is, NRK Super på iPad og mere mat. Nesten hver eneste restaurant i området hadde lekeapparater og hoppeslott, slik at ungene kunne leke med en gang de var ferdige med å spise. Mens vi kunne ta et glass vin. Alt gikk på skinner. Og slikt blir man ganske opptatt av når man ferierer med barn. Mest mulig komfort, minst mulig plunder.

Jeg har faktisk reist til bl.a. vestkysten i USA og til en liten, søvnig italiensk kystby sammen med familien. Men det har sine ulemper: Vi mistet flyet til Los Angeles etter forsinket mellomlanding i London. Med 9 mnd. gammel baby og trøtt treåring på slep er det ikke festlig å stå i en kilometerlang kø for å få informasjon, booke nye billetter før man vet om man får hotell og når man får det, hvor det ligger, etc. I italia var det plutselig nasjonal togstreik på hjemreisedagen. Ingen visste noe, alle trakk på skuldrene og sa «de trodde toget kom». Vi sto tre timer i solsteika på en stasjon i Roma med sure og utålmodige unger, uten å vite om vi kom oss til flyplassen i tide. Vi rakk det med en hårsbredd, etter å ha ringt et privat transportselskap med en sjåfør som kjørte som en stuntmann fra helvete til terminalen i en bil uten sikkerhetsbelter. Anbefales ikke.

All ære til barnefamilier som legger ut på vi-tar-det-som-det-kommer-ferie til Honduras. Eller  interrail med  barnevogn, bleier, trangt budsjett og seks kolli bagasje med Romania som reisemål. Foreldre som ikke kvier seg for å overnatte på stasjonen i Słupsk, Polen for å spare penger, etter å ha delt togkupé i 23 timer med en nedsnødd backpacker, to nonner og en høne. Eller familien i en stillestående, varm bil i kø sydover mellom Feuchtwangen og Dinkelsbühl hvor mor fester brystpumpa mens hun skifter bleie på en illsint og drittlei baby med varmeutslett og eksem i baken som ikke har sovet siden Kielfergen. Far trykker på GPS’en som har sendt dem 12 mil i feil retning og lurer på om han kanskje skal begynne å røyke igjen. Til han eksploderer og irettesetter pøblene i baksetet som slåss om ipad og kjeks, og lurer på hvorfor de ikke bestilte to uker til Lanzarote i stedet. Eller ble hjemme. Sånt orker ikke jeg. I alle fall ikke før ungene og jeg er store nok til å takle denslags. Charter byr ikke akkurat på møte med fremmede kulturer og autentiske, eksotiske opplevelser – men ferie skal være ferie.

På med finstasen, i kveld blir det polognaise.

lonesome

Elvis pisker opp stemningen på nabopuben.

abba

Og tror du ikke selveste ABBA spilte opp til reunion på snackbaren, da?