Problemet med stengte frisører hadde vært ikke-eksisterende, med forbilder som Limahl og Kate Gulbrandsen var ettervekst og høyt hår inntertier. Det som hadde plaget oss mest var å ikke kunne ta i bruk det nye skinnslipset på fest når alvoret først gikk opp for oss. Myndighetene ville informert om at det muligens ville være skummelt å dele røyken med fler enn tre personer, at vannsengene kunne være potensielle smittekilder og at BCG-vaksine sikkert var tilstrekkelig enn så lenge. Men vi ville ikke brydd oss nevneverdig. Vi ville tenkt at Corona er som med AIDS, det er det sikkert bare homofile som pådrar seg. Vi hadde blitt smittet i hopetall fordi vi ikke hadde klart å la være å invitere på ostefondue eller Meksikansk gryte i helgene. Bestemor ville vært lei seg fordi ingen kom for å spise rekekabareten hennes, noe vi egentlig var ganske tilfreds med.

Butikkene hadde gått tom for sigarettpapir, ikke dopapir. Folk ville vært mer opptatt av tilgang på WinnerTip enn å tørke seg bak. Vi hadde røyket på oss hareskår i ren kjedsomhet. Selv blandingshunden Rambo hadde blitt hekta på Petterøes 3. Videobutikkene hadde vært rensket for Movieboxer og filmer, det eneste som hadde stått igjen i hyllene ville vært «Hjelp, min dinosaurus er stjålet» og «Min stemor fra verdensrommet». Kinakål derimot, hadde ingen turt å kjøpe. Å holde avstand til hverandre på konsert med Tre Små Kinesere hadde vært problemfritt da ingen hadde møtt opp uansett. Bildene av New Yorks skyline hang på stueveggen og drømmen om å reise til USA var nå fjernere enn noensinne. Vi hadde heller holdt oss hjemme og kjøpt Postens Sommerkassett hvor Reidar ikke kunne reise snart allikevel. Ikke Grøten heller. Kanskje like greit at alt dette skjedde nå og ikke da.