Det heter seg at en tatovering bør planlegges nøye. Man skal velge artist og motiv med omhu. Og for Guds skyld, ikke ta en tatovering i fylla eller første dagen på ferie i utlandet. Halvor Johansson og jeg strøk på samtlige punkter.

Våre tre dager i Bangkok ble et svært etterlengtet sjøslag. Etter et relativt kjipt samlivsbrudd i fjor høst var det eneste som sto i hodet på meg å komme meg vekk, få ting på avstand. Jeg trengte en ferie. Det gjorde Halvor også, etter en hektisk julesesong på Latter. Thailand hørtes ut som en god idé. To single komikere på tur til smilets land – hva kunne gå galt? Første kveld ute havnet vi som seg hør og bør i Kao Sahn Road, et oppsamlingsdepot for backpackere og turister som vil se hvor backpackere henger. Altså utgjør turister den største andelen, utover dette 3762 slitsomme gateselgere som insisterer på at man trenger broderte armbånd med «Dick My Sick» og «I fuck midget», skorpion på pinne, nips og rare hatter. Samt utestedene som konkurrerer om å spille høyest musikk for å tiltrekke seg turistene som er her for å se på backpackere som ikke orker å være der pga alle turistene. Men det er gøy, og man ender som regel opp med et promillenivå som senker vurderingsevnen betraktelig. Etter et raust antall drinker fra rullende gatebar har Halvors hjerneceller lagt på røret, og han sier: «Vi skulle ikke tatt ei lita tatovering, da» mens han peker på et studio rett over gaten. En forferdelig dum idé, som jeg først prøver å avfeie – men etter ca to minutters betenkningstid blir med på. En liten tatovering. Hvor farlig er det, liksom. Men hva? Vi finner motivet på min mobil, en P som krysser en M. Det er irsk og betyr «Pogue Mahone» – fritt oversatt: Kyss meg bak. Akkurat da føltes det alldeles riktig å tatovere dette på armen. Med hjernekapasiteten til en struts går vi altså for denne. Samme motiv på begge to. For intet er vel vakrere enn når to menn tar vennskapstatovering?

En time senere har vi begge motivet på armen, og festen slutter ikke der. Vi blir til det stenger, og det gjør det vel egentlig aldri i Bangkok. Jeg aner ikke hvor mye klokken kan ha vært, men Halvor insisterer på at vi skulle ta Tuk-Tuk til hotellet. Ikke i ville helvete. Jeg vil ikke ende opp i rullestol. Eller bli roadkill, turistragú, farangmos. Det tar ham ca ett minutt å overbevise meg hardnakket nekting til tross, og vips, så sitter vi i en Tuk-Tuk. Bare noen hundre meter avgårde er jeg sikker på at min siste time er kommet. Sjåføren kjører på rødt lys, krenger i svingene og holder en gjennomsnittshastighet på 80 km/t. Jeg skriker hele veien hjem. Halvor ler og røyker sigg. Jeg tror unge herr Johansson har et ønske om å dø noen ganger.

Som nevnt, skal man tatovere seg på ferie – legg det til den siste dagen. Med tanke på at man skal holde nyanskaffelsen ren, innsmurt og steril. Og i alle fall ikke eksponert for sollys. Både Halvor og jeg har nok blekk på kroppen til å vite at man slettes ikke hopper i et svømmebasseng dagen etter. Det var akkurat det vi gjorde. Passe fnisete summerte vi opp gårsdagens bragd, med fylleangst for en Tuk Tuk-tur jeg fremdeles mener kunne tatt livet av oss begge, og en tatovering jeg ikke hadde planlagt. Til tatoveringsstudioets forsvar: De brukte engangsnåler og var seriøse. Halvor og jeg derimot var ikke det.

To dager etter dro vi videre til Koh Samui, og tatoveringene oppførte seg nogenlunde normalt. Litt mer rødt og betent enn vanlig, men vi tenkte at dette går bra. Det gjorde det ikke. Paranoiaen snek seg sakte inn etterhvert som det ble mer betent, og jeg pløyet nettsider om mislykkede tatoveringer i utlandet.

Jeg leste en artikkel hvor det sto «A bad tattoo can actually kill you» mens jeg studerte krateret nærmere og slo fast at det piplet grønt ut av såret. Dett var dett. Jeg vil ikke dø eller amputere armen, sa jeg bestemt og dro avgårde. En halvtime etter kom Halvor også. Vi lå på hver vår sykehusseng mens sykepleierne trippet rundt oss og småfniste av at vi hadde samme, elendige og svært infiserte tatovering på armen. «You have same» sa en av de. Yes, svarte jeg. «But why?». Because we´re idiots, sa jeg. Etter å ha blitt skrapet, desinfisert, smurt inn og plastret sammen tok vi taxi tilbake til hotellet med matchende bandasjer. Samme prosedyre dagen etter. En behandling som kostet Satan – reiseforsikring dekker jo ikke dårskap og total mangel på fornuft. Halvor scoret for øvrig et par ekstrapoeng ved å pådra seg magesjau i tillegg til et ikke så veldig beskjedent kompress på armen.

Vi lander i Oslo noen dager etter, og jeg legger meg til å sove med én gang jeg kommer hjem for å riste av meg jetlag. Mens jeg sover ringer telefonen, et nummer fra Thailand. Jeg sjekker opp nummeret i ørska, og det var sykehuset. Panikk. Skråsikker på at de har funnet noe mer etter prøvene. Hepatitt? Blodforgiftning? HIV? Jeg ringer tilbake, og etter en halvtime med misforståelser og dårlig engelsk får jeg endelig tak i sykepleieren som ringte, som sa «Are you coming for appointment today, sir?» No, no. I am home in Norway. Thank you. Goodbye. Herregud.

Samme dag, når hvilepulsen var tilbake, snakket jeg med en backpacker på nettet som har bosatt seg i landet, hun kunne fortelle at vi hadde pådratt oss et hedersmerke. «The Bangkok Mark» kalte hun det, og forklarte at man har ikke vært ordentlig på tur til byen uten å ha pådratt seg et permanent arr, en skade, tatovering, pigmentfeil etter solforbrenning eller en kjønnsykdom. I ettertid har vi ledd mye av hele greia, og enn hvor herpet den ser ut nå vil jeg aldri ta den bort. Jeg har mitt hedersmerke på kroppen – for livet. The Bangkok Mark.