De store kveldene på Lille

DSCF3189
Etter 15 års fartstid hender det man blir nostalgisk og tenker tilbake. På alle de små, men store øyeblikkene man hadde i startfasen. Da jeg debuterte på scenen en gang i forrige århundre, var det å stå på Lille i Bygdøy Allé svære greier.

I dag kan man se standup nesten hver dag hele uka i Oslo. Sjangeren har utviklet seg, forgreiningene er mange og kreativiteten stor. Det var ikke så mange alternativer på slutten av nittitallet.  På den tiden eksisterte det to steder: Tirsdager på Christian Kvart, torsdager på Lille. Reis Deg Komikerklubb hadde endelig funnet seg tilrette etter å ha flyttet rundt i byen en periode, på leting etter et egnet sted. For å få deg en spot på Lille måtte du enten ha stått andre steder som Trondheim, som allerede hadde et etablert standupmiljø. Eller kanskje prøvd deg på en av RDKs eksterne klubber som Onkel Blaa på Bekkestua, der jeg debuterte en februarkveld i 1999. Gjorde man det bra, fikk man muligens en spot på Lille. Den andre kvelden jeg sto på Blaa satte Zahid Ali fyr på seg selv på scenen, og jeg fikk tilbud om prøve meg i Oslo. Uten sammenheng for øvrig. Det var nesten helt ufattelig. Store Lille, liksom. Klubben der alle hang på torsdagene, enten rundt komikerbordet, backstage eller på scenen.

Det eneste jeg husker fra første kveld på Lille er at Jånni hadde brannøvelse med pulikum etter sin sedvanlige intro med Marius Müllers «Den du veit», Edward Schultheiss danset iført en treningsdress str. extra small og at Solveig Kloppen var veldig hyggelig. Fun fact der altså, Kloppen syslet med standup en periode tidlig i sin karriere. Jeg hadde også en jobb sammen med henne noen uker etter på en studentkro, på et sted som het Amerikalinjen nede ved Oslo S. Begge atombombet (les: ingen hørte på, lyden var forferdelig og halve lokalet var fylt opp av byens løse fugler og fylliker.) Da var det fint å vite at man skulle tilbake til Lille igjen neste torsdag. For det var noe helt spesielt med stedet. Jånni og jeg pleide å snakke om «Lillebrølet», når man liret av seg en punch som gikk rett i taket. Atmosfæren var helt riktig – ned en trapp, til et intimt og relativt røykfylt lokale med bar, scene og et lite gulv med stoler og bord. Så lavt under taket at lange Jånni K. nesten måtte stå med krum rygg ved mikrofonen. For å komme inn til backstage måtte man gå inn i kjelleren forbi scenen, helt innerst til et bittelite rom dekortert med ymse komikerplakater. Det var alltid fullt, da det ikke var plass til mer enn 5-6 stk om gangen.

Med buksene nede, i kjelleren på Lille.

Hver tirsdag ble plakatene våre hengt opp i vinduet ut mot gaten i Bygdøy Allé, det var rimelig stas å se sitt eget fjes i godt selskap med andre komikere. Ikke minst å se navnet sitt i avisen samme dag man skulle opptre. Man følte man var en del av noe stort. Etterhvert ble det jeg liker å kalle den andre bølgen innen norsk standup en regelmessig gjeng som fikk stå både på Chr. Kvart og Lille, bestående av bl.a. Terje Sporsem, Pernille Sørensen, Lisa Tønne, Sigrid Bonde Tusvik, Gustav Nilsen, Yngve Skomsvoll, Siri Kristiansen, Henrik Thodesen, Jonna Støme, Nils Ingar Aadne, Zahid Ali, Østbye & Rønning, Ørjan Burøe, meg selv og mange flere. Torsdagskveldene var stort sett utsolgt, og det ble alltid ganske sent da showene alltid startet 22.00 og skjelden var ferdig før etter midnatt. Etterpå bar det alltid opp i restauranten for å henge litt, ta en øl til eller fire.  Man følte at man hørte til, og det er viktig for enhver komikerspire.
Å ha et nettverk, et miljø.

(Det hører med til historien at en kveld satt Elina Krantz på komikerbordet for å se på oss, og dagen etter fikk jeg en telefon med tilbud om å stå på Chr. Kvart uka etter. Det var enormt stas, men dét og den nye scenen «Prøverøret» som kom til etter hvert skal jeg fortelle om en annen gang! )

Etter noen gode år med faste torsdager, nykommerkvelder, Jånnis eget forum «Komikerdusj» og  «Juice, brus og gulrøtter» hvor folk under 18 kunne oppleve standup, var det på tide å pusse opp og fornye Lille. Stedet gikk gjennom en stor renovering og ble hetende Hammertson, etter innehaver Peter Hammert som hadde huset oss i alle disse årene. Standup passet ikke helt inn i det nye konseptet, og RDK var på flyttefot igjen. Etter en liten overgangsfase på Victoria Teater flyttet klubben inn på Josefine Vertshus hvor den har holdt det gående siden med stor suksess.

I dag reiser jeg landet rundt og opptrer på små og store steder, Latter har blitt min hjemmescene da det er stedet jeg er mest knyttet til – og forhåpentligvis vil være i mange år fremover. Men jeg glemmer ikke de legendariske torsdagskveldene på Lille sammen med gjengen. Vi var ikke mange, vi famlet oss frem, trynet, vant og maste på Jånni med en gang vi var ferdige om å få en ny spot så fort som mulig. Akkurat som dere nye komikerne gjør i dag.

Mange av oss fra den tiden har lagt opp, noen er fremdeles i gamet. Men alle husker hvor det hele startet.
I en mørk og varm kjeller ved Solli Plass. Lille.

DSCF4407
Siri Kristiansen, Henrik Thodesen og Jonna Støme
DSCF2514
Pernille Sørensen og Are Kalvø
DSCF4369
Nilsi, Gustav Nilsen, Svein Iversen og Inga Semmingsen
DSCF3141
Jånni K, i yngre utgave ca. 1999
Marit & Mahala
sturlaogdora
Sturla Berg-Johansen og Dora Thorhallsdottir backstage