Jeg er så spesiell!

porr
Jeg får mange henvendelser. Som forteller meg hvor unik, heldig og genuin jeg er. Men jeg er visst ikke alene om det. Vi blir teppebombet med mailer, sms og telefoner fra folk som sier at vi er en av de utvalgte, tilbud om viagra, cannabis, bitcoins, uforpliktende sex med særdeles villige nabokvinner og en halv millon i lån uten sikkerhet. På dagen.

Noen ganger ber vi om det selv. Har du opplevd å vente på en tekstmelding, kjenne det vibrere i lomma og slå fast at det bare er elleville dager på KappAhl eller halv pris på bilvask fordi du var dum nok til å bli medlem for noen stakkarslige prosenter i rabatt? Jeg også. Men innboksen min er mye verre. Spam kommer gjerne klasevis om natten, alt fra lekne damer som vil bli kjent med meg, hvordan jeg skal få større kuk + sterk og langvarig ereksjon i minst 24 timer. Som høres bare vondt og slitsomt ut. Å våkne til «A message from your Kidneys (Open if you have herpes)» er jo en pangstart på dagen. Samt at jeg har vunnet intet mindre enn 200.000 dollar i et lotteri jeg aldri har deltatt i. Hurra.

Nylig fikk jeg mail fra en som sier hun har passordet mitt, riktignok et jeg brukte for ti år siden og har skiftet ut forlengst. Men det stopper ikke der, hun påstår faktisk at hun har filmet oss mens vi har sex, og nå skal hun ha 1500 dollar for å slette hele kalaset. I Bitcoins, så klart. Får hun ikke pengene lover hun å spre filmen til alle mine kontakter, samt brenne DVD´er og sende den til alle naboene mine. Jeg er usikker på om Dag Erik og Vigdis i enden av rekka har DVD-spiller fremdeles.

Google translate går heller ikke alltid i avsenders favør, men jeg lar meg lett more. Jeg får nemlig en raus mengde mailer fra damer som sier at «Jeg vil bare føle det harde sexet med en monsterhane» og at «mine brystvorter er punktert». Trist opplysning, synes jeg. Ei heller akrobatiske Joyce som skriver: Jeg drikker mellom bena mine. Eller hun som påstår at hun har et vått søppel (!) og at hun er min tisse. Hva? Og selvfølgelig Angelika. Som kan forestille seg hvor uhøflig jeg holder henne med armene mine når jeg er opprørende i henne, lidenskapelig klemmer skinnene hennes og ikke vil at jeg skal smuldre.

Så var det selve telefonen. Det var en tid hvor telefon var noe man bare hadde hjemme. Gjerne plassert i gangen, ved utgangsdøren. Når det ringte stormet man ut for å høre hvem det kunne være. Stort sett noen som skulle ha tak i andre i familien enn deg. Man fikk ikke ringe så mye heller, fordi det var noe livsfarlig som het rikstelefon den gangen. Det var så horribelt kostbart at hvis man ringte før 17.00, i verste fall utenfor kommunegrensa, kunne man praktisk talt ringe seg fra gård og grunn. I dag er telefonen med oss hele tiden, og vi bombarderes med oppringinger fra ukjente nummer – gjerne fra Seychellene eller Burkina Faso og andre eksotiske steder verken du eller jeg har slekt eller venner. Dette er svindeltelefoner og kalles «wangiri-anrop». Wangiri betyr ett ring og legg på. Fordi de vil at vi skal ringe tilbake, som blir en kostbar affære. Men de færreste av oss kjenner folk på Madagaskar eller Polynesia – så de fleste lar heldigvis være. Problemet nå er at svindlere også ringer fra falske norske nummer med +47 foran. Har du flaks får du en datakyndig fyr på tråden som på gebrokken engelsk skal hjelpe deg med et operativsystem du ikke har, sånn at han kan få rasket til seg alt av opplysninger og tømme kontoen før du rekker å legge på.

Ikke har de særlig forståelse for at klokka kan være midt på svarte natta når de ringer heller. Da moren min ramlet ned trappa og havnet på sykehus hadde jeg naturlig nok på telefonen døgnet rundt i tilfelle tilstanden hennes forverret seg. 03.40 natt til mandag ringer telefonen. Jeg får hjertebank, tar telefonen og der er det en kvinnestemme som spør om det er «mista Christa Torchus» hun snakker med. Jeg svarer i tåka «Oh go fuck yourself!» Og legger på. To minutter senere ringer hun opp igjen og roper «YOU! FUCK YO! YOUUU FUCK YOUSEF!» *klikk*.
En dårlig dag på jobben der, altså.

Dagen etter ble jeg oppringt av et ukjent nummer, jeg svarte «CHRISTER!» med streng røst. En spak stemme sa at hun ringte angående en spørreundersøkelse om nettbasert reklame, og at dette ville ta maks 5-7 minutter. Endelig en person som i det minste ikke ville svindle meg. Vi snakket sammen i nesten en halvtime. Jeg svarte på ALT. Fordi jeg selv husker hvor jævlig det var å jobbe på callsenter og forstyrre folks hverdag med alskens spørsmål om pålegg, aviser og sanitærbind. Men det var i det minste bedre enn å lure folk.