bangkokheader

THE BANGKOK MARK – en fortelling om svak dømmekraft og angsten for å amputere

 

bangkokheader
Det heter seg at en tatovering bør planlegges nøye. Man skal velge artist og motiv med omhu. Og for Guds skyld, ikke ta en tatovering i fylla eller første dagen på ferie i utlandet. Halvor Johansson og jeg strøk på samtlige punkter.

Våre tre dager i Bangkok ble et svært etterlengtet sjøslag. Etter et relativt kjipt samlivsbrudd i fjor høst var det eneste som sto i hodet på meg å komme meg vekk, få ting på avstand. Jeg trengte en ferie. Det gjorde Halvor også, etter en hektisk julesesong på Latter. Thailand hørtes ut som en god idé. To single komikere på tur til smilets land – hva kunne gå galt? Første kveld ute havnet vi som seg hør og bør i Kao Sahn Road, et oppsamlingsdepot for backpackere og turister som vil se hvor backpackere henger. Altså utgjør turister den største andelen, utover dette 3762 slitsomme gateselgere som insisterer på at man trenger broderte armbånd med «Dick My Sick» og «I fuck midget», skorpion på pinne, nips og rare hatter. Samt utestedene som konkurrerer om å spille høyest musikk for å tiltrekke seg turistene som er her for å se på backpackere som ikke orker å være der pga alle turistene. Men det er gøy, og man ender som regel opp med et promillenivå som senker vurderingsevnen betraktelig. Etter et raust antall drinker fra rullende gatebar har Halvors hjerneceller lagt på røret, og han sier: «Vi skulle ikke tatt ei lita tatovering, da» mens han peker på et studio rett over gaten. En forferdelig dum idé, som jeg først prøver å avfeie – men etter ca to minutters betenkningstid blir med på. En liten tatovering. Hvor farlig er det, liksom. Men hva? Vi finner motivet på min mobil, en P som krysser en M. Det er irsk og betyr «Pogue Mahone» – fritt oversatt: Kyss meg bak. Akkurat da føltes det alldeles riktig å tatovere dette på armen. Med hjernekapasiteten til en struts går vi altså for denne. Samme motiv på begge to. For intet er vel vakrere enn når to menn tar vennskapstatovering?

Fresh ink. Fint utført. God stemning. God aften.

Fresh ink. Fint utført. God stemning enn så lenge. God aften.

En time senere har vi begge motivet på armen, og festen slutter ikke der. Vi blir til det stenger, og det gjør det vel egentlig aldri i Bangkok. Jeg aner ikke hvor mye klokken kan ha vært, men Halvor insisterer på at vi skulle ta Tuk-Tuk til hotellet. Ikke i ville helvete. Jeg vil ikke ende opp i rullestol. Eller bli roadkill, turistragú, farangmos. Det tar ham ca ett minutt å overbevise meg hardnakket nekting til tross, og vips, så sitter vi i en Tuk-Tuk. Bare noen hundre meter avgårde er jeg sikker på at min siste time er kommet. Sjåføren kjører på rødt lys, krenger i svingene og holder en gjennomsnittshastighet på 80 km/t. Jeg skriker hele veien hjem. Halvor ler og røyker sigg. Jeg tror unge herr Johansson har et ønske om å dø noen ganger.

Som nevnt, skal man tatovere seg på ferie – legg det til den siste dagen. Med tanke på at man skal holde nyanskaffelsen ren, innsmurt og steril. Og i alle fall ikke eksponert for sollys. Både Halvor og jeg har nok blekk på kroppen til å vite at man slettes ikke hopper i et svømmebasseng dagen etter. Det var akkurat det vi gjorde. Passe fnisete summerte vi opp gårsdagens bragd, med fylleangst for en Tuk Tuk-tur jeg fremdeles mener kunne tatt livet av oss begge, og en tatovering jeg ikke hadde planlagt. Til tatoveringsstudioets forsvar: De brukte engangsnåler og var seriøse. Halvor og jeg derimot var ikke det.

To dager etter dro vi videre til Koh Samui, og tatoveringene oppførte seg nogenlunde normalt. Litt mer rødt og betent enn vanlig, men vi tenkte at dette går bra. Det gjorde det ikke. Paranoiaen snek seg sakte inn etterhvert som det ble mer betent, og jeg pløyet nettsider om mislykkede tatoveringer i utlandet.

Kunstverkets utvikling – dag for dag.

Jeg leste en artikkel hvor det sto «A bad tattoo can actually kill you» mens jeg studerte krateret nærmere og slo fast at det piplet grønt ut av såret. Dett var dett. Jeg vil ikke dø eller amputere armen, sa jeg bestemt og dro avgårde. En halvtime etter kom Halvor også. Vi lå på hver vår sykehusseng mens sykepleierne trippet rundt oss og småfniste av at vi hadde samme, elendige og svært infiserte tatovering på armen. «You have same» sa en av de. Yes, svarte jeg. «But why?». Because we´re idiots, sa jeg. Etter å ha blitt skrapet, desinfisert, smurt inn og plastret sammen tok vi taxi tilbake til hotellet med matchende bandasjer. Samme prosedyre dagen etter. En behandling som kostet Satan – reiseforsikring dekker jo ikke dårskap og total mangel på fornuft. Halvor scoret for øvrig et par ekstrapoeng ved å pådra seg magesjau i tillegg til et ikke så veldig beskjedent kompress på armen.

Skandalen er komplett. Dobbel kompress.

Skandalen er komplett. Dobbel kompress.

Vi lander i Oslo noen dager etter, og jeg legger meg til å sove med én gang jeg kommer hjem for å riste av meg jetlag. Mens jeg sover ringer telefonen, et nummer fra Thailand. Jeg sjekker opp nummeret i ørska, og det var sykehuset. Panikk. Skråsikker på at de har funnet noe mer etter prøvene. Hepatitt? Blodforgiftning? HIV? Jeg ringer tilbake, og etter en halvtime med misforståelser og dårlig engelsk får jeg endelig tak i sykepleieren som ringte, som sa «Are you coming for appointment today, sir?» No, no. I am home in Norway. Thank you. Goodbye. Herregud.

Samme dag, når hvilepulsen var tilbake, snakket jeg med en backpacker på nettet som har bosatt seg i landet, hun kunne fortelle at vi hadde pådratt oss et hedersmerke. «The Bangkok Mark» kalte hun det, og forklarte at man har ikke vært ordentlig på tur til byen uten å ha pådratt seg et permanent arr, en skade, tatovering, pigmentfeil etter solforbrenning eller en kjønnsykdom. I ettertid har vi ledd mye av hele greia, og enn hvor herpet den ser ut nå vil jeg aldri ta den bort. Jeg har mitt hedersmerke på kroppen – for livet. The Bangkok Mark.

Tatoveringen i dag. Jeg våger å kalle den "rustik".

Tatoveringen i dag. Jeg våger å kalle den «rustik».

IMG_9441

Christer Torjussen anmelder Sandane Lufthavn Anda

IMG_9441

Jeg har tøyset mye med at man snarere treffer Sandane Lufthavn enn å lande når manreiser dit med fly. At det kan føles ut som man bråbremser i noens innkjørsel.  Men Anda er så mye mer enn en kort flystripe!

Jeg har to timer å slå ihjel på flyplassen. Jeg kunne valgt å tilbringe tiden i idylliske Nordfjordeid, men var fysen på å komme meg hit så fort som mulig. Kanskje var det en noe forhastet beslutning, da alt var stengt da jeg kom. På det særdeles spartanske og ubetjente leiebilkontoret var det heller ingen å se. Men en knapp time etter kommer to uniformerte herrer ut av en dør og åpner sikkerhetskontrollen, og jeg slipper inn i terminalen med alle dets fasiliteter. Endelig!

Sikkerhetskontrollen går greit, og nå ønsker jeg et komfortabelt sted å sitte i Anda Lounge. Til alt hell er det satt ut sofagrupper siden sist. Og merk deg at lesehester vil finne seg godt tilrette: Biblioteket består av hele 4 bøker, fortrinnsvis for barn – eller den lekne voksne som vil finne Willy eller fordype seg i viten om jorda og verdensrommet. Skulle du være småsulten finnes et begrenset utvalg sjokolade, snacks og drikke – men også fersk grønnsakssuppe rett fra automat. Hva er vel bedre enn litt rett-i-koppen før en turbulent flytur? Jeg trykker «like»!

Alt er rolig og bedagelig, til en av de ansatte i Avinor plutselig annonserer at flyet som skal ta meg tilbake til Oslo bare har «en slot på 6 minutter» til å fylle kabinen, ellers må flyet bli stående i verste fall opp til flere timer. Dramatisk og spennende for oss som gjerne vil være gift noen år til og komme seg til ønsket destinasjon i tide. Men mine medpassasjerer og jeg er effektive, og kort tid etter er vi oppe i lufta.

Pluss: Gratis wifi, sofagrupper, grønnsakssuppe, røykeskur, spennende minutter før avgang

Minus: Dårlig uteservering, savner mer Anda-tematikk i form av badegakk eller annen utsmykning

Terningkast 5

IMG_9466

Stille før stormen, litt for tidlig ute.

IMG_9478

Perfekt før en turbulent flytur!

IMG_9477

Er det en radar? Er det kunst? Neida, det er en vifte!

IMG_9472

Godt utvalg for den leselystne.

IMG_9475

Kunstutsmykning: Mann legger pinne på avis i skogen.

IMG_9467

Er det en bussholdeplass? Nei, det er et skur for de som liker tobakk.

IMG_9465

Bilutleiekontoret (ubetjent for øyeblikket) i skjønn forening med kaffeautomat og toalett. Alt du trenger på ett sted.

IMG_9476

Lounge med fargefjernsyn.

IMG_9463

Forflytningshemma dit, Leigebil hit.

IMG_9468

Sittegrupper med potensiale – men uteservering manglet.

livlig

Christer Torjussen anmelder downtown Bardufoss

livlig
Bardufoss sentrum ligger i Målselv kommune i Troms. Noen insisterer på at det faktisk heter Andselv (hvilket det også gjør) men her vil jeg heller fokusere på det pulserende bylivet og de mange tilbudene du kan boltre deg i når du besøker Bardufoss Rock City, med sitt yrende folkeliv og Domus-skiltet som ruver stolt over bykjernen.

Det første som møter deg er gågata med et mangfoldig tilbud for shoppingentusiaster, matglade og moteløver på jakt etter spennende inntrykk fra hele verden. For midt mellom EuroSko og Synsam ligger et aldri så lite stykke Thailand: Mama Ju serverer de lifligste retter fra smilets hjemland – men ikke spør Mama om hun har taco eller pizza, det er ikke morsomt. For denslags finner du rett borti gata – på Milano pizza og kebab. Min anbefaling går riktignok til Pizzakjellern litt lenger sør i byen (10 meter for å være nøyaktig) som er obligatorisk hvis du nå engang besøker Målselvs Manhattan. Fun fact: Ryktene skal ha det til at en militærbase i Kosovo fikk fløyet ned pizza fra kjeller’n fordi den er så forbasket god.

Mote er like viktig som mat  – desverre er Lille Paris/Hennes moter stengt pga vannlekkasje for tiden. Men skulle behovet for urban klesstil melde seg har du Bardufoss Torgsenter. Der finner du også kaffebar, sportsbutikk, interiør og frisør. Men pass nå på å ikke gå deg vill blant tilbudene inne på senteret. Det kan også virke som Bardufossingene ser dårligere og er mer opptatt av frisyren sin enn landet for øvrig, overraskende nok ligger det intet mindre enn to brillebutikker og frisører på under 100 meters avstand. Om folk foretrekker Embla eller Flashy rakk jeg ikke å kartlegge før turen gikk sørover igjen. Og visste du at det tilbys personlig tilpasning av hagle med prøveskyting helt sør for sentrum? Sånt no hakke vi i by’n!

I helgene er det utelivet som gjelder, da holder Arctic Club åpent – et populært oppsamlingsdepot for militærpersonell og sterk overvekt av menn. Sist jeg var på besøk var det visstnok underholdning av den frekke sorten på stedet, men nå virket det stille. Beleilig nok ligger Bardufoss Hotell rett i nærheten, så skulle du gå på en snurr i de sene nattetimer er en seng kun 15 meter unna dansegulvet.

Pluss: Oversiktelig, imøtekommende lokalbefolkning, thaimat, personlig tilpasning av hagle

Minus: Stengt moteforretning, intet casino

Terningkast: Sterk 4

domus

Til tross for at Domus ble nedlagt på nittitallet står varemerket sterkt i Bardufoss.

mamaju

Et lite stykke Thailand – midt i Troms!

lilleparis

Lille Paris i store Bardufoss, desverre stengt.

milano

På Milano får du en smak av kontinentet.

senter

Mote, pynt, kaffe og frisør. Alt du trenger under ett tak.

flashy

Doven på håret? Du vet hvor du skal.

hagle

Service skal være personlig. Det liker vi. Prøveskyting også.

arctic

Arctic Club – for deg som liker å vrikke på hofta.

amoosing

Toosen takk for maten, Bardufoss Hotell!

kjellern

Du kan ikke reise til Bardufoss uten å besøke Pizzakjeller’n!

skur

Tradisjonelt busskur med raff benk

førde8

Christer Torjussen anmelder Førde Lufthamn

førde8
Du trodde kanskje Førde Lufthamn Bringeland var en stusselig affære? Tro om igjen.
Vi ankommer terminalen en solfylt søndag formiddag, spente som trommeskinn på hva flyplassen har å tilby oss når man skal flotte seg med en aldri så liten flytur med Widerøe. Det første man bør legge merke til i innsjekkingen er to flagg.  På paradeplass over døren merket kun ansatte vaier både det Norske og det Amerikanske flagget side om side. For hold deg fast – Førde er nemlig vennskapsby med selveste La Crosse i Wisconsin, USA!
Et positivt og tverrkulturelt fun fact for alle til- og frareisene. Men legg også merke til det oversiktelige skiltet utenfor inngangen, hvor du lett kan finne både elbil, leigebil, rørslehemma og andre fremkomstmiddel du trenger til og fra flyplassen.

Selve sikkerhetskontrollen går oppsiktsvekkende tregt, til tross for at vi er få reisende denne dagen. Men med unntak av en «tilfeldig sikkerhetskontroll» av min medpassasjer Halvor Johansson, går det ikke lenge før vi er gjennom og klare til å utforske flyplassens fasiliteter. Det første som møter oss er tre rikholdige skap med alskens snacks og drikke man måtte trenge før en flyavgang. Pluss for valget av dekorativ fossefallsfront, dette gir en tropisk følelse i et kjølig inneklima. Men det er flere overraskelser: Rundt hjørnet står et spennende glassmonter, med alle nærliggende kommunevåpnene stolt representert med flotte vimpler. Og de er her alle fire: Gaular, Fjaler, Høyanger og Balestrand. Veggene ellers er dekorert med bilder av fly, relevant da vi befinner oss på en flyplass. Marianne Aulies klovnebilder glimrer til alt hell med sitt fravær. Verdt å få med seg er plaketten til Royal New Zealand Air Force, på den står det Whakatangata Kia Kaha som betyr at du bør ta deg sammen og være sterk på Maori. Motiverende ord før man går ombord!

Interiøret er ellers er semikomfortabelt, man kan fort få assosiasjoner til et klasseromsinventar. Men det enkle er jo som kjent ofte det beste. Fordelaktig nok er det satt opp skillevegg midt i lokalet, og vips – så kan rommet forandres til både ventehall og chambre separée for den/de som måtte ønske det. Lukkes veggen fremstår terminalen som enda mer intim enn den allerede er. Jeg rakk desverre ikke å testet ut toalett og wifi, men observerte opp til flere med bærbar datamaskin som så ut til å være på World Wide Web – så det fungerer mest sannsynlig. Det samme med klosettene, da jeg klart og tydelig hørte noen trekke ned etter seg etter ærend.

Minus: Treg sikkerhetskontroll, litt vonde stoler
Pluss: Chambre Separée, fossefall, lett tilgang til Rørslehemma

førde5Førde og Amerika, side om side

førde10Amerikanerne liker å si at Förde er søsteren til La Crosse.

førde2Godt utvalg forfriskninger og snacks for deg som ikke sliter med diabetes

førde6Fire kommuner, sterkt representert i monterglass m/ ur

førde3Om du likte spisesalen i forsvaret, vil du elske Førde Lufthamn!

førde7Praktiske skyvedører forvandler terminalen til en intim opplevelse

førde4En av flere fremmedspråklige plaketter

førde1Flyfoto i ramme. Dette bildet ble tatt 26. august 1989.

IMG_5032

Christer Torjussen anmelder Røros Lufthavn

IMG_5032
Røros. Bergstaden. På UNESCOs liste over verdens kulturarv. Historie. Tradisjon. Idyll. Smelthytta. Olavsgruva. Lemser, gomme og pjalt. Men i alt dette må vi ikke glemme Røros Lufthavn – selve portalen til verden utenfor. Uten dette sentrale, vitale knutepunktet hadde ikke gruvebyen Røros vært det den er i dag. Her er min anmeldelse.

Det hyggeligste med å lande på Røros International er at man ønskes velkommen i døra, og det slutter ikke med det. (Se bilde lenger ned i saken) Man får til og med beskjed om at man muligens må vente litt i ankomsthallen pga flyanløp – for Rørosinger er et gjestfritt folk. I løpet av mitt korte opphold forsøkte jeg å betale for kaffen på et av byens etablissementer, men fikk beskjed om at nei, den var på huset. Da jeg ble bekymret for at jeg hadde tullet meg litt bort i et forsøk på å spasere til flyplassen, stoppet jeg en vennlig herre i bil og spurte om veien. Med støste selvfølgelighet kjørte han meg de siste 400 meterne gjennom en jordevei og en undergang jeg neppe hadde funnet selv.

Men tilbake til flyplassen: Når du har passert sikkerhetskontrollen kommer du inn i selve transitområdet. Det skal godt gjøres å rote deg bort på Røros Lufthavn, men allikevel er flyplassen full av overraskelser. Hvem forventer vel en velutrustet isdisk med selvbetjening? Denslags har vi ikke på hovedstadens flyplass. Velkommen etter, Gardermoen, Arlanda og Heathrow!

Det er til og med satt opp en egen sittegruppe for kortvokste. Hensynsfullt! På toalettet har de tenkt litt lenger enn vanlig, der har de rigget til en ladestasjon for mobil/nettbrett, hvor man kan sette seg ned og fylle enhetene med strøm i ro og mak. Men sitt ikke for lenge, kan hende andre også må et ærend før avgang. Fordi Røros Lufthavn tilbyr en helautomatisert kafé med det hjertet måtte begjære av varm og kald drikke + snacks. Kaffeautomaten serverer for øvrig nasjonens varmeste kaffe i pappkrus, la den gjerne stå og kjøle seg i 15 minutter med mindre du vil brenne av deg gane, lepper og hals.

Lokalt lesestoff tilbys også mot betaling, dersom man føler for å pløye litt lokalstoff mens man venter på sin avgang. Fra å være et tomt rom ble venteområdet til et livlig lokale med latter og god stemning på rekordtid. Flyet var litt forsinket, og noen nevnte at det burde vært en åpen bar på flyplassen. Hvorfor ikke, og gjerne selvbetjent! Sa noen spøkefullt. Boardingen gikk usedvanlig smertefritt, da det finnes kun én gate – som avverger stress og forvirring blant reisende som ikke finner sin utgang.

Terningast 5

Pluss: Gratis WiFi, selvbetjent isdisk, sittegruppe for kortvokste
Minus: Lite lesestoff, uforsvarlig varm kaffe og kun ett toalett (romslig, riktignok)

IMG_5035

Personlig velkomst ved landing

IMG_5046

Vær tålmodig, hjelpen kommer snart

IMG_5048

Selbetjent isdisk. Men legg dollars, dinarer og Euro igjen hjemme.

IMG_5053

Fjell-Ljom til salgs – men vær rask, få eksemplarer igjen!

IMG_5054

Sittegruppe for småvokste. Hensynsfullt og inkluderende.

IMG_5063

Ladestasjon på toalettet. Hendig for den reisende.

IMG_5061

Ventehallen før avgang – rene kaféstemningen!

IMG_5049

Én gate/utgang på hele lufthavnen sørger for begrenset forvirring og stress. Godt tenkt.

4381168237_dd283b8335_b

HOLD KJEFT, HYSJ! VÆR STILLE!

4381168237_dd283b8335_b

Noen påstår at alt var bedre før. Nei, det var ikke det. I dag er all verdens musikk tilgjengelig via nedlasting, streaming og fildeling på alle tenkelige enheter. I 1980 var eneste mulighet å sette kassettspilleren inntil radioen og trykke REC, og håpe på at lillebror ikke saboterte opptaket. Som han ofte gjorde.

Før man utviklet smak var det viktig å høre på alt andre hørte på for å holde seg ajour på musikkfronten. Det ble spilt skremmende lite popmusikk på radio den gangen, før kringkastingsmonopolet brutt og begrepet nærradio oppsto. For det meste kunne man høre på «For venner av gammeldans», «Viser fra Vingrom» og Kulingvarsel på NRK. Men Ti i Skuddet med Vidar Lønn-Arnesen leverte hitlåter på ukentlig basis.

Jeg ønsket meg som alle andre kassettspiller til jul. Helst en sånn svær bærbar med to høyttalere, som senere skulle hete Ghettoblaster. Jeg fikk ikke det. Som alle andre ble jeg tildelt en kjip mono-kassettspiller med håndtak, med lydkvalitet som en samtale på walkie-talkie. Men man kunne ta opp Ti i Skuddet. Eller spille av en kassett på en annen kassettspiller og ta opp med sin kassettspiller. Ledning/kabel i mellom fantes ikke, og lydkvaliteten forfjetret deretter. Jeg hadde oransje BASF C60, med rom for en halvtime på hver side. C90 var dyrt. Noen snakket om at det fantes 120-kassetter, det var jo helt koko. EN TIME på hver side. Også noe å reparere når det ble båndsalat, for det ble det jo nesten alltid.

Når det er sagt kunne man selvfølgelig oppsøke platebaren i gågata for å høre på musikk. Det het platebar, fordi man måtte velge en LP man ikke hadde råd til og spørre pent om det var mulig å få lytte til den. Som regel var fyren bak disken forståelig nok lei av unger som hang der uten å kjøpe noe. Men hadde vi flaks jobbet hun snille dama som nabojenta kjente, og da var det bare å gripe høretelefonene fatt. De stakk opp av hvert sitt hull på disken og minnet mest om dusjhoder med håndtak, og du kunne banne på at lyden i venstre øre var alltid dårlig. Likte man ikke låta man hørte på måtte man pent be om at stiften ble flyttet til neste spor. Til man fikk beskjed om at nå var det nok, nå skulle kjøpesterke kunder få plassen.

Platespiller hadde jeg ikke uansett. Derfor stengte jeg meg inne på rommet hver gang Ti i Skuddet gikk på lufta. Timingen var sykt viktig. Å trykke på den røde REC-knappen + play i det Vidar Lønn-Arnesen var ferdig med å prate, for det gjorde han hele tiden. Gjerne oppå låta. Deretter var det viktig å stoppe opptaket før jubel og drit fra studio ødela sangen. Det var nemlig sånn at to juryer bestående av 100 ungdommer kåret de ti mest populære låtene ved å trykke på mentometerknapper i studio. Å få idiotlåta Hubba Hubba Zoot-Zoot tilgriset av programlederen eller i verste fall lillebror som rev opp døra og ropte «DRITT! CHRISTER!» for å forsvinne like fort var sykt irriterende. Min bror Thomas visste når tiden var inne og gjorde tidvis alt for å sabotere opptaket, med stort hell.

Men det viktigste var å få tatt opp Melodi Grand Prix. Å eie låtene man hadde sett på TV. GP var kanskje den eneste gangen i året hvor hele familien min samlet seg i TV-stua for å se på. Men de måtte holde kjeft. Være musestille. Hysj. Man ville jo ikke ha prat oppå sangene sine, som sagt. Dette gjorde så klart gjorde noe med stemningen, at en irritert tiåring satt på huk foran fjernsynsapparatet og kommanderte omgivelsene til å holde tåta. Denslags fant ikke foreldre seg i der de satt og heiet frem det norske bidraget. Midt under «Sámiid Ædnan» kunne jeg høre min far si «Nei nå får du gi deg, vi må jo få lov til å prate!». Etterfulgt av en lengre avhandling om hvem det var som hadde betalt TV’n og at barn ikke snakker sånn til voksne.

Opptak ødelagt. Ruinert. Katastrofe. Alt var ikke bedre før. Enhver som påstår det er en idiot.

kassettbanner

IMG_3717

Christer Torjussen anmelder Ryanair

IMG_3717
Når jeg først flyr til det store utland liker jeg å flotte meg litt. Derfor falt valget på Ryanair til London denne gangen, og forventningene var skyhøye. Hvor mye må vi betale ekstra? Hvordan blir underholdningen ombord? Og ikke minst; Hva står på menyen, og hvordan smaker maten?

Innsjekkingen går forbausende smooth, kommenterer mitt reisefølge Yngve Skomsvoll som vanligvis ikke bruker slike uttrykk. Jeg må si meg enig. Da vi boarder møtes vi av smilende flyvertinner, selv om de tjener 18,50 i timen. Det er noe som ikke stemmer her. Noe har skjedd siden sist. La oss slå i hjel myten om at å fly med Ryanair er like trivelig som å ta 411-bussen til Visperud med én gang, for overraskelsene slutter ikke med dette. Fastspente og klare for reisen over skyene gleder vi oss til menyen om bord. Som kjent har ikke Ryanair lomme på seteryggen foran deg, så vi antar at besetningen deler ut menyer til oss alle slik at vi kan finstudere utvalget nøye. Men nei, Ryanair har kun én meny, og den har flyvertinnen med seg rundt i kabinen. Om første bordsetting tar noe lengre tid på denne måten, blir i alle fall bestillingen relativt personlig. Vi tar bilde av maten for å gjøre valget enklere, hvor det også står dat man kan «use call bell to order at any time», men ingen av oss fikk utdelt bjelle da vi gikk ombord – så vi velger heller å vente til menyen kommer til oss.

setemeny

Ingen lomme, intet magasin. Villedende markedsføring.

På setet foran oss skiltes det med hamburger og chips, jeg lurer på om jeg ikke skal satse tradisjonelt i dag; Pølse i brød. Men så kommer sjokket. Menyen er oppgradert. Har vi havnet på business class? En finere flyvning til de Britiske øyer? Neida, dette er ruteflyet til Stansted blir vi fortalt. Der vi hadde forventet pølse og burger er det nå plutselig (og hold deg fast) Patatas Bravas, Paninis, Tapas og Ratatouille. Som det står på emballasjen: Proper Posh Style Nosh. Spennende! Valget faller for min del på en italiensk klassiker – Lasagne. Yngve velger seg Ratatouille & Fusilli, for han er en globetrotter og en bevandret mann i verdens matkart. Vi som liksom skulle være festlige å spørre betjeningen om hvilken vin som passet best til pølse! Men nå er det bare å glede seg til rettene kommer på bordet, eller platen om du vil. Innen 10 minutter blir vi servert. Wow, skal si de jobber på kjøkkenet ombord. Om ikke min lasagne lignet helt på den på emballasjen og Yngves Ratatouille også kunne fremstå noe stusselig er vi klare til å sette plastgaflene i dette herremåltidet, denne lille reisen til Italia mens vi flyr mot England.

IMG_3695

Forventninger!

Det første som slår meg er at min Lasagne er veldig flat og salt. Det er egentlig alt den er. Salt, flat og varm som lava. Og hvor er basilikumbladene som på bildet? Men det er greit, det er fremdeles en time til landing. Jeg forsøker å lene meg tilbake mens jeg hygger meg med en boks romtemperert pilsner i påvente av at maten skal bli spiselig. Kritiske tunger vil gjerne ha det til at et RyanAir-fly er Nille-ekspressen ut av landet, men vi synes det er overraskende trivelig selv om The Getaway Café er en trang og intim affære. Vi sliter litt med å spise uten å søle på både oss selv og sidemannen mens vi velter både glass og ølbokser. Jeg spør Yngve om hans lille Ratatouille slår gnister i munnen, men han må tilstå at det smaker litt kjedelig. Hans Fusilli er ikke al dente som bestilt, og det kan virke som maten er ferdiglaget før avgang. Ikke basilikumblad på Yngves mat heller. Har det gått litt for fort på kjøkkenet ombord denne gangen, Ryanair?

Men som de glade reisende vi er spiser vi opp maten slik vi lærte hjemme. Vi mener kanskje det var litt lite ferske grønnsaker og salat til maten, så vi gyver løs på fem om dagen i form av en Bloody Mary i stedet. Vi hadde planer om å prøve ut menyen på veien tilbake fra London til Torp, men så komfortabel er The Getaway Café at vi faktisk sovnet begge to og gikk glipp av serveringen ombord. Neste gang!

Pluss: Utvidet meny, effektivt kjøkken, blid besetning
Minus: Trangt rundt bordet, ingen underholdning, varm pils

Terningkast 3

lasagne

Lasagne – kontraster mellom emballasje og virkelighet

yngvesmat

Yngves Ratatouille – proper posh!

meny

Hvor ble de av, basilikumbladene på bildet?

IMG_3697

Og hvor var bjella?

yngvespiser

Trangt og intimt måltid

femomdagen

Fem om dagen, en slags dessert.