IMG_9441

Christer Torjussen anmelder Sandane Lufthavn Anda

IMG_9441

Jeg har tøyset mye med at man snarere treffer Sandane Lufthavn enn å lande når manreiser dit med fly. At det kan føles ut som man bråbremser i noens innkjørsel.  Men Anda er så mye mer enn en kort flystripe!

Jeg har to timer å slå ihjel på flyplassen. Jeg kunne valgt å tilbringe tiden i idylliske Nordfjordeid, men var fysen på å komme meg hit så fort som mulig. Kanskje var det en noe forhastet beslutning, da alt var stengt da jeg kom. På det særdeles spartanske og ubetjente leiebilkontoret var det heller ingen å se. Men en knapp time etter kommer to uniformerte herrer ut av en dør og åpner sikkerhetskontrollen, og jeg slipper inn i terminalen med alle dets fasiliteter. Endelig!

Sikkerhetskontrollen går greit, og nå ønsker jeg et komfortabelt sted å sitte i Anda Lounge. Til alt hell er det satt ut sofagrupper siden sist. Og merk deg at lesehester vil finne seg godt tilrette: Biblioteket består av hele 4 bøker, fortrinnsvis for barn – eller den lekne voksne som vil finne Willy eller fordype seg i viten om jorda og verdensrommet. Skulle du være småsulten finnes et begrenset utvalg sjokolade, snacks og drikke – men også fersk grønnsakssuppe rett fra automat. Hva er vel bedre enn litt rett-i-koppen før en turbulent flytur? Jeg trykker «like»!

Alt er rolig og bedagelig, til en av de ansatte i Avinor plutselig annonserer at flyet som skal ta meg tilbake til Oslo bare har «en slot på 6 minutter» til å fylle kabinen, ellers må flyet bli stående i verste fall opp til flere timer. Dramatisk og spennende for oss som gjerne vil være gift noen år til og komme seg til ønsket destinasjon i tide. Men mine medpassasjerer og jeg er effektive, og kort tid etter er vi oppe i lufta.

Pluss: Gratis wifi, sofagrupper, grønnsakssuppe, røykeskur, spennende minutter før avgang

Minus: Dårlig uteservering, savner mer Anda-tematikk i form av badegakk eller annen utsmykning

Terningkast 5

IMG_9466

Stille før stormen, litt for tidlig ute.

IMG_9478

Perfekt før en turbulent flytur!

IMG_9477

Er det en radar? Er det kunst? Neida, det er en vifte!

IMG_9472

Godt utvalg for den leselystne.

IMG_9475

Kunstutsmykning: Mann legger pinne på avis i skogen.

IMG_9467

Er det en bussholdeplass? Nei, det er et skur for de som liker tobakk.

IMG_9465

Bilutleiekontoret (ubetjent for øyeblikket) i skjønn forening med kaffeautomat og toalett. Alt du trenger på ett sted.

IMG_9476

Lounge med fargefjernsyn.

IMG_9463

Forflytningshemma dit, Leigebil hit.

IMG_9468

Sittegrupper med potensiale – men uteservering manglet.

livlig

Christer Torjussen anmelder downtown Bardufoss

livlig
Bardufoss sentrum ligger i Målselv kommune i Troms. Noen insisterer på at det faktisk heter Andselv (hvilket det også gjør) men her vil jeg heller fokusere på det pulserende bylivet og de mange tilbudene du kan boltre deg i når du besøker Bardufoss Rock City, med sitt yrende folkeliv og Domus-skiltet som ruver stolt over bykjernen.

Det første som møter deg er gågata med et mangfoldig tilbud for shoppingentusiaster, matglade og moteløver på jakt etter spennende inntrykk fra hele verden. For midt mellom EuroSko og Synsam ligger et aldri så lite stykke Thailand: Mama Ju serverer de lifligste retter fra smilets hjemland – men ikke spør Mama om hun har taco eller pizza, det er ikke morsomt. For denslags finner du rett borti gata – på Milano pizza og kebab. Min anbefaling går riktignok til Pizzakjellern litt lenger sør i byen (10 meter for å være nøyaktig) som er obligatorisk hvis du nå engang besøker Målselvs Manhattan. Fun fact: Ryktene skal ha det til at en militærbase i Kosovo fikk fløyet ned pizza fra kjeller’n fordi den er så forbasket god.

Mote er like viktig som mat  – desverre er Lille Paris/Hennes moter stengt pga vannlekkasje for tiden. Men skulle behovet for urban klesstil melde seg har du Bardufoss Torgsenter. Der finner du også kaffebar, sportsbutikk, interiør og frisør. Men pass nå på å ikke gå deg vill blant tilbudene inne på senteret. Det kan også virke som Bardufossingene ser dårligere og er mer opptatt av frisyren sin enn landet for øvrig, overraskende nok ligger det intet mindre enn to brillebutikker og frisører på under 100 meters avstand. Om folk foretrekker Embla eller Flashy rakk jeg ikke å kartlegge før turen gikk sørover igjen. Og visste du at det tilbys personlig tilpasning av hagle med prøveskyting helt sør for sentrum? Sånt no hakke vi i by’n!

I helgene er det utelivet som gjelder, da holder Arctic Club åpent – et populært oppsamlingsdepot for militærpersonell og sterk overvekt av menn. Sist jeg var på besøk var det visstnok underholdning av den frekke sorten på stedet, men nå virket det stille. Beleilig nok ligger Bardufoss Hotell rett i nærheten, så skulle du gå på en snurr i de sene nattetimer er en seng kun 15 meter unna dansegulvet.

Pluss: Oversiktelig, imøtekommende lokalbefolkning, thaimat, personlig tilpasning av hagle

Minus: Stengt moteforretning, intet casino

Terningkast: Sterk 4

domus

Til tross for at Domus ble nedlagt på nittitallet står varemerket sterkt i Bardufoss.

mamaju

Et lite stykke Thailand – midt i Troms!

lilleparis

Lille Paris i store Bardufoss, desverre stengt.

milano

På Milano får du en smak av kontinentet.

senter

Mote, pynt, kaffe og frisør. Alt du trenger under ett tak.

flashy

Doven på håret? Du vet hvor du skal.

hagle

Service skal være personlig. Det liker vi. Prøveskyting også.

arctic

Arctic Club – for deg som liker å vrikke på hofta.

amoosing

Toosen takk for maten, Bardufoss Hotell!

kjellern

Du kan ikke reise til Bardufoss uten å besøke Pizzakjeller’n!

skur

Tradisjonelt busskur med raff benk

førde8

Christer Torjussen anmelder Førde Lufthamn

førde8
Du trodde kanskje Førde Lufthamn Bringeland var en stusselig affære? Tro om igjen.
Vi ankommer terminalen en solfylt søndag formiddag, spente som trommeskinn på hva flyplassen har å tilby oss når man skal flotte seg med en aldri så liten flytur med Widerøe. Det første man bør legge merke til i innsjekkingen er to flagg.  På paradeplass over døren merket kun ansatte vaier både det Norske og det Amerikanske flagget side om side. For hold deg fast – Førde er nemlig vennskapsby med selveste La Crosse i Wisconsin, USA!
Et positivt og tverrkulturelt fun fact for alle til- og frareisene. Men legg også merke til det oversiktelige skiltet utenfor inngangen, hvor du lett kan finne både elbil, leigebil, rørslehemma og andre fremkomstmiddel du trenger til og fra flyplassen.

Selve sikkerhetskontrollen går oppsiktsvekkende tregt, til tross for at vi er få reisende denne dagen. Men med unntak av en «tilfeldig sikkerhetskontroll» av min medpassasjer Halvor Johansson, går det ikke lenge før vi er gjennom og klare til å utforske flyplassens fasiliteter. Det første som møter oss er tre rikholdige skap med alskens snacks og drikke man måtte trenge før en flyavgang. Pluss for valget av dekorativ fossefallsfront, dette gir en tropisk følelse i et kjølig inneklima. Men det er flere overraskelser: Rundt hjørnet står et spennende glassmonter, med alle nærliggende kommunevåpnene stolt representert med flotte vimpler. Og de er her alle fire: Gaular, Fjaler, Høyanger og Balestrand. Veggene ellers er dekorert med bilder av fly, relevant da vi befinner oss på en flyplass. Marianne Aulies klovnebilder glimrer til alt hell med sitt fravær. Verdt å få med seg er plaketten til Royal New Zealand Air Force, på den står det Whakatangata Kia Kaha som betyr at du bør ta deg sammen og være sterk på Maori. Motiverende ord før man går ombord!

Interiøret er ellers er semikomfortabelt, man kan fort få assosiasjoner til et klasseromsinventar. Men det enkle er jo som kjent ofte det beste. Fordelaktig nok er det satt opp skillevegg midt i lokalet, og vips – så kan rommet forandres til både ventehall og chambre separée for den/de som måtte ønske det. Lukkes veggen fremstår terminalen som enda mer intim enn den allerede er. Jeg rakk desverre ikke å testet ut toalett og wifi, men observerte opp til flere med bærbar datamaskin som så ut til å være på World Wide Web – så det fungerer mest sannsynlig. Det samme med klosettene, da jeg klart og tydelig hørte noen trekke ned etter seg etter ærend.

Minus: Treg sikkerhetskontroll, litt vonde stoler
Pluss: Chambre Separée, fossefall, lett tilgang til Rørslehemma

førde5Førde og Amerika, side om side

førde10Amerikanerne liker å si at Förde er søsteren til La Crosse.

førde2Godt utvalg forfriskninger og snacks for deg som ikke sliter med diabetes

førde6Fire kommuner, sterkt representert i monterglass m/ ur

førde3Om du likte spisesalen i forsvaret, vil du elske Førde Lufthamn!

førde7Praktiske skyvedører forvandler terminalen til en intim opplevelse

førde4En av flere fremmedspråklige plaketter

førde1Flyfoto i ramme. Dette bildet ble tatt 26. august 1989.

IMG_5032

Christer Torjussen anmelder Røros Lufthavn

IMG_5032
Røros. Bergstaden. På UNESCOs liste over verdens kulturarv. Historie. Tradisjon. Idyll. Smelthytta. Olavsgruva. Lemser, gomme og pjalt. Men i alt dette må vi ikke glemme Røros Lufthavn – selve portalen til verden utenfor. Uten dette sentrale, vitale knutepunktet hadde ikke gruvebyen Røros vært det den er i dag. Her er min anmeldelse.

Det hyggeligste med å lande på Røros International er at man ønskes velkommen i døra, og det slutter ikke med det. (Se bilde lenger ned i saken) Man får til og med beskjed om at man muligens må vente litt i ankomsthallen pga flyanløp – for Rørosinger er et gjestfritt folk. I løpet av mitt korte opphold forsøkte jeg å betale for kaffen på et av byens etablissementer, men fikk beskjed om at nei, den var på huset. Da jeg ble bekymret for at jeg hadde tullet meg litt bort i et forsøk på å spasere til flyplassen, stoppet jeg en vennlig herre i bil og spurte om veien. Med støste selvfølgelighet kjørte han meg de siste 400 meterne gjennom en jordevei og en undergang jeg neppe hadde funnet selv.

Men tilbake til flyplassen: Når du har passert sikkerhetskontrollen kommer du inn i selve transitområdet. Det skal godt gjøres å rote deg bort på Røros Lufthavn, men allikevel er flyplassen full av overraskelser. Hvem forventer vel en velutrustet isdisk med selvbetjening? Denslags har vi ikke på hovedstadens flyplass. Velkommen etter, Gardermoen, Arlanda og Heathrow!

Det er til og med satt opp en egen sittegruppe for kortvokste. Hensynsfullt! På toalettet har de tenkt litt lenger enn vanlig, der har de rigget til en ladestasjon for mobil/nettbrett, hvor man kan sette seg ned og fylle enhetene med strøm i ro og mak. Men sitt ikke for lenge, kan hende andre også må et ærend før avgang. Fordi Røros Lufthavn tilbyr en helautomatisert kafé med det hjertet måtte begjære av varm og kald drikke + snacks. Kaffeautomaten serverer for øvrig nasjonens varmeste kaffe i pappkrus, la den gjerne stå og kjøle seg i 15 minutter med mindre du vil brenne av deg gane, lepper og hals.

Lokalt lesestoff tilbys også mot betaling, dersom man føler for å pløye litt lokalstoff mens man venter på sin avgang. Fra å være et tomt rom ble venteområdet til et livlig lokale med latter og god stemning på rekordtid. Flyet var litt forsinket, og noen nevnte at det burde vært en åpen bar på flyplassen. Hvorfor ikke, og gjerne selvbetjent! Sa noen spøkefullt. Boardingen gikk usedvanlig smertefritt, da det finnes kun én gate – som avverger stress og forvirring blant reisende som ikke finner sin utgang.

Terningast 5

Pluss: Gratis WiFi, selvbetjent isdisk, sittegruppe for kortvokste
Minus: Lite lesestoff, uforsvarlig varm kaffe og kun ett toalett (romslig, riktignok)

IMG_5035

Personlig velkomst ved landing

IMG_5046

Vær tålmodig, hjelpen kommer snart

IMG_5048

Selbetjent isdisk. Men legg dollars, dinarer og Euro igjen hjemme.

IMG_5053

Fjell-Ljom til salgs – men vær rask, få eksemplarer igjen!

IMG_5054

Sittegruppe for småvokste. Hensynsfullt og inkluderende.

IMG_5063

Ladestasjon på toalettet. Hendig for den reisende.

IMG_5061

Ventehallen før avgang – rene kaféstemningen!

IMG_5049

Én gate/utgang på hele lufthavnen sørger for begrenset forvirring og stress. Godt tenkt.

4381168237_dd283b8335_b

HOLD KJEFT, HYSJ! VÆR STILLE!

4381168237_dd283b8335_b

Noen påstår at alt var bedre før. Nei, det var ikke det. I dag er all verdens musikk tilgjengelig via nedlasting, streaming og fildeling på alle tenkelige enheter. I 1980 var eneste mulighet å sette kassettspilleren inntil radioen og trykke REC, og håpe på at lillebror ikke saboterte opptaket. Som han ofte gjorde.

Før man utviklet smak var det viktig å høre på alt andre hørte på for å holde seg ajour på musikkfronten. Det ble spilt skremmende lite popmusikk på radio den gangen, før kringkastingsmonopolet brutt og begrepet nærradio oppsto. For det meste kunne man høre på «For venner av gammeldans», «Viser fra Vingrom» og Kulingvarsel på NRK. Men Ti i Skuddet med Vidar Lønn-Arnesen leverte hitlåter på ukentlig basis.

Jeg ønsket meg som alle andre kassettspiller til jul. Helst en sånn svær bærbar med to høyttalere, som senere skulle hete Ghettoblaster. Jeg fikk ikke det. Som alle andre ble jeg tildelt en kjip mono-kassettspiller med håndtak, med lydkvalitet som en samtale på walkie-talkie. Men man kunne ta opp Ti i Skuddet. Eller spille av en kassett på en annen kassettspiller og ta opp med sin kassettspiller. Ledning/kabel i mellom fantes ikke, og lydkvaliteten forfjetret deretter. Jeg hadde oransje BASF C60, med rom for en halvtime på hver side. C90 var dyrt. Noen snakket om at det fantes 120-kassetter, det var jo helt koko. EN TIME på hver side. Også noe å reparere når det ble båndsalat, for det ble det jo nesten alltid.

Når det er sagt kunne man selvfølgelig oppsøke platebaren i gågata for å høre på musikk. Det het platebar, fordi man måtte velge en LP man ikke hadde råd til og spørre pent om det var mulig å få lytte til den. Som regel var fyren bak disken forståelig nok lei av unger som hang der uten å kjøpe noe. Men hadde vi flaks jobbet hun snille dama som nabojenta kjente, og da var det bare å gripe høretelefonene fatt. De stakk opp av hvert sitt hull på disken og minnet mest om dusjhoder med håndtak, og du kunne banne på at lyden i venstre øre var alltid dårlig. Likte man ikke låta man hørte på måtte man pent be om at stiften ble flyttet til neste spor. Til man fikk beskjed om at nå var det nok, nå skulle kjøpesterke kunder få plassen.

Platespiller hadde jeg ikke uansett. Derfor stengte jeg meg inne på rommet hver gang Ti i Skuddet gikk på lufta. Timingen var sykt viktig. Å trykke på den røde REC-knappen + play i det Vidar Lønn-Arnesen var ferdig med å prate, for det gjorde han hele tiden. Gjerne oppå låta. Deretter var det viktig å stoppe opptaket før jubel og drit fra studio ødela sangen. Det var nemlig sånn at to juryer bestående av 100 ungdommer kåret de ti mest populære låtene ved å trykke på mentometerknapper i studio. Å få idiotlåta Hubba Hubba Zoot-Zoot tilgriset av programlederen eller i verste fall lillebror som rev opp døra og ropte «DRITT! CHRISTER!» for å forsvinne like fort var sykt irriterende. Min bror Thomas visste når tiden var inne og gjorde tidvis alt for å sabotere opptaket, med stort hell.

Men det viktigste var å få tatt opp Melodi Grand Prix. Å eie låtene man hadde sett på TV. GP var kanskje den eneste gangen i året hvor hele familien min samlet seg i TV-stua for å se på. Men de måtte holde kjeft. Være musestille. Hysj. Man ville jo ikke ha prat oppå sangene sine, som sagt. Dette gjorde så klart gjorde noe med stemningen, at en irritert tiåring satt på huk foran fjernsynsapparatet og kommanderte omgivelsene til å holde tåta. Denslags fant ikke foreldre seg i der de satt og heiet frem det norske bidraget. Midt under «Sámiid Ædnan» kunne jeg høre min far si «Nei nå får du gi deg, vi må jo få lov til å prate!». Etterfulgt av en lengre avhandling om hvem det var som hadde betalt TV’n og at barn ikke snakker sånn til voksne.

Opptak ødelagt. Ruinert. Katastrofe. Alt var ikke bedre før. Enhver som påstår det er en idiot.

kassettbanner

IMG_3717

Christer Torjussen anmelder Ryanair

IMG_3717
Når jeg først flyr til det store utland liker jeg å flotte meg litt. Derfor falt valget på Ryanair til London denne gangen, og forventningene var skyhøye. Hvor mye må vi betale ekstra? Hvordan blir underholdningen ombord? Og ikke minst; Hva står på menyen, og hvordan smaker maten?

Innsjekkingen går forbausende smooth, kommenterer mitt reisefølge Yngve Skomsvoll som vanligvis ikke bruker slike uttrykk. Jeg må si meg enig. Da vi boarder møtes vi av smilende flyvertinner, selv om de tjener 18,50 i timen. Det er noe som ikke stemmer her. Noe har skjedd siden sist. La oss slå i hjel myten om at å fly med Ryanair er like trivelig som å ta 411-bussen til Visperud med én gang, for overraskelsene slutter ikke med dette. Fastspente og klare for reisen over skyene gleder vi oss til menyen om bord. Som kjent har ikke Ryanair lomme på seteryggen foran deg, så vi antar at besetningen deler ut menyer til oss alle slik at vi kan finstudere utvalget nøye. Men nei, Ryanair har kun én meny, og den har flyvertinnen med seg rundt i kabinen. Om første bordsetting tar noe lengre tid på denne måten, blir i alle fall bestillingen relativt personlig. Vi tar bilde av maten for å gjøre valget enklere, hvor det også står dat man kan «use call bell to order at any time», men ingen av oss fikk utdelt bjelle da vi gikk ombord – så vi velger heller å vente til menyen kommer til oss.

setemeny

Ingen lomme, intet magasin. Villedende markedsføring.

På setet foran oss skiltes det med hamburger og chips, jeg lurer på om jeg ikke skal satse tradisjonelt i dag; Pølse i brød. Men så kommer sjokket. Menyen er oppgradert. Har vi havnet på business class? En finere flyvning til de Britiske øyer? Neida, dette er ruteflyet til Stansted blir vi fortalt. Der vi hadde forventet pølse og burger er det nå plutselig (og hold deg fast) Patatas Bravas, Paninis, Tapas og Ratatouille. Som det står på emballasjen: Proper Posh Style Nosh. Spennende! Valget faller for min del på en italiensk klassiker – Lasagne. Yngve velger seg Ratatouille & Fusilli, for han er en globetrotter og en bevandret mann i verdens matkart. Vi som liksom skulle være festlige å spørre betjeningen om hvilken vin som passet best til pølse! Men nå er det bare å glede seg til rettene kommer på bordet, eller platen om du vil. Innen 10 minutter blir vi servert. Wow, skal si de jobber på kjøkkenet ombord. Om ikke min lasagne lignet helt på den på emballasjen og Yngves Ratatouille også kunne fremstå noe stusselig er vi klare til å sette plastgaflene i dette herremåltidet, denne lille reisen til Italia mens vi flyr mot England.

IMG_3695

Forventninger!

Det første som slår meg er at min Lasagne er veldig flat og salt. Det er egentlig alt den er. Salt, flat og varm som lava. Og hvor er basilikumbladene som på bildet? Men det er greit, det er fremdeles en time til landing. Jeg forsøker å lene meg tilbake mens jeg hygger meg med en boks romtemperert pilsner i påvente av at maten skal bli spiselig. Kritiske tunger vil gjerne ha det til at et RyanAir-fly er Nille-ekspressen ut av landet, men vi synes det er overraskende trivelig selv om The Getaway Café er en trang og intim affære. Vi sliter litt med å spise uten å søle på både oss selv og sidemannen mens vi velter både glass og ølbokser. Jeg spør Yngve om hans lille Ratatouille slår gnister i munnen, men han må tilstå at det smaker litt kjedelig. Hans Fusilli er ikke al dente som bestilt, og det kan virke som maten er ferdiglaget før avgang. Ikke basilikumblad på Yngves mat heller. Har det gått litt for fort på kjøkkenet ombord denne gangen, Ryanair?

Men som de glade reisende vi er spiser vi opp maten slik vi lærte hjemme. Vi mener kanskje det var litt lite ferske grønnsaker og salat til maten, så vi gyver løs på fem om dagen i form av en Bloody Mary i stedet. Vi hadde planer om å prøve ut menyen på veien tilbake fra London til Torp, men så komfortabel er The Getaway Café at vi faktisk sovnet begge to og gikk glipp av serveringen ombord. Neste gang!

Pluss: Utvidet meny, effektivt kjøkken, blid besetning
Minus: Trangt rundt bordet, ingen underholdning, varm pils

Terningkast 3

lasagne

Lasagne – kontraster mellom emballasje og virkelighet

yngvesmat

Yngves Ratatouille – proper posh!

meny

Hvor ble de av, basilikumbladene på bildet?

IMG_3697

Og hvor var bjella?

yngvespiser

Trangt og intimt måltid

femomdagen

Fem om dagen, en slags dessert.

 

221835_10150260042115833_2928779_n

Atomkrig og dundersalt

Sigbjørn Engøy på sin Apache. Takk for lån av bilde.

I 1980 var det tre ting som truet menneskeheten, i følge de voksne. Atomkrig, skateboard og Apachesykkel. Vi hadde ikke hørt om verken palmeolje, ebola eller helsefaren ved røyking. Ennå. For sigaretter var visst ikke så farlig på den tiden. Ikke sikkerhetsbelte for barn heller. Med mindre vi lå på hattehylla satt vi og slang  i baksetet på en glovarm Renault 4 med en våt labrador mellom oss, mens pappa rullet opp rutene for å kjederøyke Pall Mall hele veien fra Moss til Gjøvik.

Men noe var veldig farlig. Atomkrig toppet lista fordi det kunne utslette alt liv slik vi kjenner det, og det er jo ikke spesielt hyggelig. Skateboard, eller rullebrett truet også liv og helse, og var forbudt. Fordi oppfinnelsen hadde hjul på og kunne rulle. Hvis noe rullet kunne man ramle av og slå hull i hodet, skade et kne eller knekke nesa. Akkurat som på en sykkel. Men sykkel var lov, og sykkelhjelm hadde ingen hørt om – ingen brukte det heller. Jeg drømte om Apachesykkel, men det var totalt uaktuelt. Fordi setet og styret var farlig, ble jeg fortalt. Jeg lurte på hvorfor, og fikk stort sett til svar at man kunne skli av setet når man bremset og slå snoppen i girstanga – og med et sånt chopperstyre var man heller ikke trygg. En soleklar sikkerhetstrussel mot barn i alle aldre.
I ettertid har jeg ikke hørt eller lest om dødsfall eller store skader i forbindelse med Apachesykkel i barndommen. Men når det er sagt; Noen av oss hadde selve verstingen blant tohjulingene. Tomahawk. Den var faktisk så farlig at den ble tilbaketrukket fra markedet allerede i 1974. Fra Wikipedia: I tillegg til chopperutseendet var Tomahawken best kjent for sine dårlige kjøreegenskaper, som egnet seg meget dårlig i bratte oppoverbakker. Dens design innbød meget til sykling på bakhjulet, noe som ofte førte til ulykker.

Jeg fikk aldri Apachesykkel. Ikke Tomahawk heller. Derimot hadde jeg en tungtrådd Kombi-lignende satan uten gir, riktignok pimpet opp med både speil og speedometer som gikk til 50 km/t. En hastighet jeg aldri var i nærheten av, der jeg syklet nesten en mil tur/retur for å kjøpe godteri på lørdagene. Med en femmer i lomma. For all valuta ble omregnet i smågodt. Fem kroner ga 50 dundersalt eller grønne bomber. FEMTI. Hvis du bare brukte fire kroner hadde man råd til to Bugg også. Godsakene ble stappet godt nedi et kremmerhus av papir, og puttet i lomma. Regnet det på vei hjem hadde man en klissete, steinhard klump med søtt og surt man kunne fortære foran fjernsynsapparatet. Eller bruke som slagvåpen. Det hendte unntaksvis at vi fikk selve Stjerneposen, oppi lå det Kisskort man alltid hadde fra før, og snodig godteri så fulle av e-stoffer at vi ble selvlysende innvendig og tisset rosa. Men det var heller ikke farlig.

Vi syklet hjem så fort vi kunne for å rekke Barne-TV, for det kunne jo hende det vanket tegnefilm. Ble det prof. Baltazar? Muldvarpen som gråt som et menneske? Streken? Kom vi for sent kunne krisen være et faktum. Svart/hvitt-TV’n vår var så gammel at vi måtte slå i gang faenskapet med hammer, og det tok alltid noen minutter før boksen var varm nok til at vi fikk bilde. Innen den tid var Muldvarpen gjerne ferdig. Krise. Men etterpå var det Halvsju, med ny episode av Pelle Parafins Bøljeband. Etter Halvsju fortsatte NRK gjerne lørdagsunderholdningen med «Sonate for cello» eller «Å male er et ensomt yrke» frem til 23.00, da var det ikke mere TV å se på. For det var visst heller ikke så bra. Det spilte ingen rolle for oss, vi gikk heller ut for å tenne på kinaputter og kaste dem på hverandre. For det var visst ikke farlig.

1980