Alle innlegg av Christer Torjussen

HOLD KJEFT, HYSJ! VÆR STILLE!

4381168237_dd283b8335_b

Noen påstår at alt var bedre før. Nei, det var ikke det. I dag er all verdens musikk tilgjengelig via nedlasting, streaming og fildeling på alle tenkelige enheter. I 1980 var eneste mulighet å sette kassettspilleren inntil radioen og trykke REC, og håpe på at lillebror ikke saboterte opptaket. Som han ofte gjorde.

Før man utviklet smak var det viktig å høre på alt andre hørte på for å holde seg ajour på musikkfronten. Det ble spilt skremmende lite popmusikk på radio den gangen, før kringkastingsmonopolet brutt og begrepet nærradio oppsto. For det meste kunne man høre på «For venner av gammeldans», «Viser fra Vingrom» og Kulingvarsel på NRK. Men Ti i Skuddet med Vidar Lønn-Arnesen leverte hitlåter på ukentlig basis.

Jeg ønsket meg som alle andre kassettspiller til jul. Helst en sånn svær bærbar med to høyttalere, som senere skulle hete Ghettoblaster. Jeg fikk ikke det. Som alle andre ble jeg tildelt en kjip mono-kassettspiller med håndtak, med lydkvalitet som en samtale på walkie-talkie. Men man kunne ta opp Ti i Skuddet. Eller spille av en kassett på en annen kassettspiller og ta opp med sin kassettspiller. Ledning/kabel i mellom fantes ikke, og lydkvaliteten forfjetret deretter. Jeg hadde oransje BASF C60, med rom for en halvtime på hver side. C90 var dyrt. Noen snakket om at det fantes 120-kassetter, det var jo helt koko. EN TIME på hver side. Også noe å reparere når det ble båndsalat, for det ble det jo nesten alltid.

Når det er sagt kunne man selvfølgelig oppsøke platebaren i gågata for å høre på musikk. Det het platebar, fordi man måtte velge en LP man ikke hadde råd til og spørre pent om det var mulig å få lytte til den. Som regel var fyren bak disken forståelig nok lei av unger som hang der uten å kjøpe noe. Men hadde vi flaks jobbet hun snille dama som nabojenta kjente, og da var det bare å gripe høretelefonene fatt. De stakk opp av hvert sitt hull på disken og minnet mest om dusjhoder med håndtak, og du kunne banne på at lyden i venstre øre var alltid dårlig. Likte man ikke låta man hørte på måtte man pent be om at stiften ble flyttet til neste spor. Til man fikk beskjed om at nå var det nok, nå skulle kjøpesterke kunder få plassen.

Platespiller hadde jeg ikke uansett. Derfor stengte jeg meg inne på rommet hver gang Ti i Skuddet gikk på lufta. Timingen var sykt viktig. Å trykke på den røde REC-knappen + play i det Vidar Lønn-Arnesen var ferdig med å prate, for det gjorde han hele tiden. Gjerne oppå låta. Deretter var det viktig å stoppe opptaket før jubel og drit fra studio ødela sangen. Det var nemlig sånn at to juryer bestående av 100 ungdommer kåret de ti mest populære låtene ved å trykke på mentometerknapper i studio. Å få idiotlåta Hubba Hubba Zoot-Zoot tilgriset av programlederen eller i verste fall lillebror som rev opp døra og ropte «DRITT! CHRISTER!» for å forsvinne like fort var sykt irriterende. Min bror Thomas visste når tiden var inne og gjorde tidvis alt for å sabotere opptaket, med stort hell.

Men det viktigste var å få tatt opp Melodi Grand Prix. Å eie låtene man hadde sett på TV. GP var kanskje den eneste gangen i året hvor hele familien min samlet seg i TV-stua for å se på. Men de måtte holde kjeft. Være musestille. Hysj. Man ville jo ikke ha prat oppå sangene sine, som sagt. Dette gjorde så klart gjorde noe med stemningen, at en irritert tiåring satt på huk foran fjernsynsapparatet og kommanderte omgivelsene til å holde tåta. Denslags fant ikke foreldre seg i der de satt og heiet frem det norske bidraget. Midt under «Sámiid Ædnan» kunne jeg høre min far si «Nei nå får du gi deg, vi må jo få lov til å prate!». Etterfulgt av en lengre avhandling om hvem det var som hadde betalt TV’n og at barn ikke snakker sånn til voksne.

Opptak ødelagt. Ruinert. Katastrofe. Alt var ikke bedre før. Enhver som påstår det er en idiot.

kassettbanner

Christer Torjussen anmelder Ryanair

IMG_3717
Når jeg først flyr til det store utland liker jeg å flotte meg litt. Derfor falt valget på Ryanair til London denne gangen, og forventningene var skyhøye. Hvor mye må vi betale ekstra? Hvordan blir underholdningen ombord? Og ikke minst; Hva står på menyen, og hvordan smaker maten?

Innsjekkingen går forbausende smooth, kommenterer mitt reisefølge Yngve Skomsvoll som vanligvis ikke bruker slike uttrykk. Jeg må si meg enig. Da vi boarder møtes vi av smilende flyvertinner, selv om de tjener 18,50 i timen. Det er noe som ikke stemmer her. Noe har skjedd siden sist. La oss slå i hjel myten om at å fly med Ryanair er like trivelig som å ta 411-bussen til Visperud med én gang, for overraskelsene slutter ikke med dette. Fastspente og klare for reisen over skyene gleder vi oss til menyen om bord. Som kjent har ikke Ryanair lomme på seteryggen foran deg, så vi antar at besetningen deler ut menyer til oss alle slik at vi kan finstudere utvalget nøye. Men nei, Ryanair har kun én meny, og den har flyvertinnen med seg rundt i kabinen. Om første bordsetting tar noe lengre tid på denne måten, blir i alle fall bestillingen relativt personlig. Vi tar bilde av maten for å gjøre valget enklere, hvor det også står dat man kan «use call bell to order at any time», men ingen av oss fikk utdelt bjelle da vi gikk ombord – så vi velger heller å vente til menyen kommer til oss.

setemeny

Ingen lomme, intet magasin. Villedende markedsføring.

På setet foran oss skiltes det med hamburger og chips, jeg lurer på om jeg ikke skal satse tradisjonelt i dag; Pølse i brød. Men så kommer sjokket. Menyen er oppgradert. Har vi havnet på business class? En finere flyvning til de Britiske øyer? Neida, dette er ruteflyet til Stansted blir vi fortalt. Der vi hadde forventet pølse og burger er det nå plutselig (og hold deg fast) Patatas Bravas, Paninis, Tapas og Ratatouille. Som det står på emballasjen: Proper Posh Style Nosh. Spennende! Valget faller for min del på en italiensk klassiker – Lasagne. Yngve velger seg Ratatouille & Fusilli, for han er en globetrotter og en bevandret mann i verdens matkart. Vi som liksom skulle være festlige å spørre betjeningen om hvilken vin som passet best til pølse! Men nå er det bare å glede seg til rettene kommer på bordet, eller platen om du vil. Innen 10 minutter blir vi servert. Wow, skal si de jobber på kjøkkenet ombord. Om ikke min lasagne lignet helt på den på emballasjen og Yngves Ratatouille også kunne fremstå noe stusselig er vi klare til å sette plastgaflene i dette herremåltidet, denne lille reisen til Italia mens vi flyr mot England.

IMG_3695

Forventninger!

Det første som slår meg er at min Lasagne er veldig flat og salt. Det er egentlig alt den er. Salt, flat og varm som lava. Og hvor er basilikumbladene som på bildet? Men det er greit, det er fremdeles en time til landing. Jeg forsøker å lene meg tilbake mens jeg hygger meg med en boks romtemperert pilsner i påvente av at maten skal bli spiselig. Kritiske tunger vil gjerne ha det til at et RyanAir-fly er Nille-ekspressen ut av landet, men vi synes det er overraskende trivelig selv om The Getaway Café er en trang og intim affære. Vi sliter litt med å spise uten å søle på både oss selv og sidemannen mens vi velter både glass og ølbokser. Jeg spør Yngve om hans lille Ratatouille slår gnister i munnen, men han må tilstå at det smaker litt kjedelig. Hans Fusilli er ikke al dente som bestilt, og det kan virke som maten er ferdiglaget før avgang. Ikke basilikumblad på Yngves mat heller. Har det gått litt for fort på kjøkkenet ombord denne gangen, Ryanair?

Men som de glade reisende vi er spiser vi opp maten slik vi lærte hjemme. Vi mener kanskje det var litt lite ferske grønnsaker og salat til maten, så vi gyver løs på fem om dagen i form av en Bloody Mary i stedet. Vi hadde planer om å prøve ut menyen på veien tilbake fra London til Torp, men så komfortabel er The Getaway Café at vi faktisk sovnet begge to og gikk glipp av serveringen ombord. Neste gang!

Pluss: Utvidet meny, effektivt kjøkken, blid besetning
Minus: Trangt rundt bordet, ingen underholdning, varm pils

Terningkast 3

lasagne

Lasagne – kontraster mellom emballasje og virkelighet

yngvesmat

Yngves Ratatouille – proper posh!

meny

Hvor ble de av, basilikumbladene på bildet?

IMG_3697

Og hvor var bjella?

yngvespiser

Trangt og intimt måltid

femomdagen

Fem om dagen, en slags dessert.

 

Atomkrig og dundersalt

Sigbjørn Engøy på sin Apache. Takk for lån av bilde.

I 1980 var det tre ting som truet menneskeheten, i følge de voksne. Atomkrig, skateboard og Apachesykkel. Vi hadde ikke hørt om verken palmeolje, ebola eller helsefaren ved røyking. Ennå. For sigaretter var visst ikke så farlig på den tiden. Ikke sikkerhetsbelte for barn heller. Med mindre vi lå på hattehylla satt vi og slang  i baksetet på en glovarm Renault 4 med en våt labrador mellom oss, mens pappa rullet opp rutene for å kjederøyke Pall Mall hele veien fra Moss til Gjøvik.

Men noe var veldig farlig. Atomkrig toppet lista fordi det kunne utslette alt liv slik vi kjenner det, og det er jo ikke spesielt hyggelig. Skateboard, eller rullebrett truet også liv og helse, og var forbudt. Fordi oppfinnelsen hadde hjul på og kunne rulle. Hvis noe rullet kunne man ramle av og slå hull i hodet, skade et kne eller knekke nesa. Akkurat som på en sykkel. Men sykkel var lov, og sykkelhjelm hadde ingen hørt om – ingen brukte det heller. Jeg drømte om Apachesykkel, men det var totalt uaktuelt. Fordi setet og styret var farlig, ble jeg fortalt. Jeg lurte på hvorfor, og fikk stort sett til svar at man kunne skli av setet når man bremset og slå snoppen i girstanga – og med et sånt chopperstyre var man heller ikke trygg. En soleklar sikkerhetstrussel mot barn i alle aldre.
I ettertid har jeg ikke hørt eller lest om dødsfall eller store skader i forbindelse med Apachesykkel i barndommen. Men når det er sagt; Noen av oss hadde selve verstingen blant tohjulingene. Tomahawk. Den var faktisk så farlig at den ble tilbaketrukket fra markedet allerede i 1974. Fra Wikipedia: I tillegg til chopperutseendet var Tomahawken best kjent for sine dårlige kjøreegenskaper, som egnet seg meget dårlig i bratte oppoverbakker. Dens design innbød meget til sykling på bakhjulet, noe som ofte førte til ulykker.

Jeg fikk aldri Apachesykkel. Ikke Tomahawk heller. Derimot hadde jeg en tungtrådd Kombi-lignende satan uten gir, riktignok pimpet opp med både speil og speedometer som gikk til 50 km/t. En hastighet jeg aldri var i nærheten av, der jeg syklet nesten en mil tur/retur for å kjøpe godteri på lørdagene. Med en femmer i lomma. For all valuta ble omregnet i smågodt. Fem kroner ga 50 dundersalt eller grønne bomber. FEMTI. Hvis du bare brukte fire kroner hadde man råd til to Bugg også. Godsakene ble stappet godt nedi et kremmerhus av papir, og puttet i lomma. Regnet det på vei hjem hadde man en klissete, steinhard klump med søtt og surt man kunne fortære foran fjernsynsapparatet. Eller bruke som slagvåpen. Det hendte unntaksvis at vi fikk selve Stjerneposen, oppi lå det Kisskort man alltid hadde fra før, og snodig godteri så fulle av e-stoffer at vi ble selvlysende innvendig og tisset rosa. Men det var heller ikke farlig.

Vi syklet hjem så fort vi kunne for å rekke Barne-TV, for det kunne jo hende det vanket tegnefilm. Ble det prof. Baltazar? Muldvarpen som gråt som et menneske? Streken? Kom vi for sent kunne krisen være et faktum. Svart/hvitt-TV’n vår var så gammel at vi måtte slå i gang faenskapet med hammer, og det tok alltid noen minutter før boksen var varm nok til at vi fikk bilde. Innen den tid var Muldvarpen gjerne ferdig. Krise. Men etterpå var det Halvsju, med ny episode av Pelle Parafins Bøljeband. Etter Halvsju fortsatte NRK gjerne lørdagsunderholdningen med «Sonate for cello» eller «Å male er et ensomt yrke» frem til 23.00, da var det ikke mere TV å se på. For det var visst heller ikke så bra. Det spilte ingen rolle for oss, vi gikk heller ut for å tenne på kinaputter og kaste dem på hverandre. For det var visst ikke farlig.

1980

Charterhælvete? Ja takk.

lollo
Jeg har som mange andre ledd av charterturismen i alle år. Og så klart, reist på «ironisk» guttetur til en og annen turistmaskin i syden. Haha, man får kjøpt gårsdagens VG på hotellet! Haha, vannaerobic med solbrente tyskere. Tennissokker i sandaler. Resepsjonisten snakker svorsk! Stygge souvenirer. Haha! Klart vi skal på skumparty og karaoke, vi er jo ikke en av dem. Vi betraktet det hele fra utsiden, nemlig. Vi visste jo bedre. Eller?

Nå har pipa fått en annen lyd. Jeg innrømmer at det har sine fordeler å reise charter. Fordi jeg har små barn. Jeg har reist store deler av livet; Tatt den obligatoriske turen til India hvor man blir så sjuk at man tror man skal dø, kapitulert og reist hjem. Loffet rundt i Asia, bodd i Vest-Afrika og Midtøsten hvor faren min jobbet over en lengre periode. Sett steder andre kanskje ikke engang har hørt om. Alt dette før jeg stiftet familie.

Man trenger en ferie nå og da. Valget falt på en ukes chartertur med Ving. Jeg fikk hjelp av en venn som jobber i selskapet til å finne det mest familievennlige reisemålet som var å oppdrive, og hun anbefalte Kypros. Vi gikk for full pakke. Strand rett ved hotellet + basseng, wi-fi, leilighet med havutsikt, barneklubb og minidisco. Mat ombord på flyet? Ja takk. Transport til og fra flyplassen? Ja takk. Vi fikk det vi ba om – en ferie totalt uten innhold. Dagene besto i grove trekk av: Bade, mat, bade, disco med Lollo & Bernie, mat, is, sove, barneklubb, bade, spise, sove, mere disco med Lollo & Bernie, bade, is, NRK Super på iPad og mere mat. Nesten hver eneste restaurant i området hadde lekeapparater og hoppeslott, slik at ungene kunne leke med en gang de var ferdige med å spise. Mens vi kunne ta et glass vin. Alt gikk på skinner. Og slikt blir man ganske opptatt av når man ferierer med barn. Mest mulig komfort, minst mulig plunder.

Jeg har faktisk reist til bl.a. vestkysten i USA og til en liten, søvnig italiensk kystby sammen med familien. Men det har sine ulemper: Vi mistet flyet til Los Angeles etter forsinket mellomlanding i London. Med 9 mnd. gammel baby og trøtt treåring på slep er det ikke festlig å stå i en kilometerlang kø for å få informasjon, booke nye billetter før man vet om man får hotell og når man får det, hvor det ligger, etc. I italia var det plutselig nasjonal togstreik på hjemreisedagen. Ingen visste noe, alle trakk på skuldrene og sa «de trodde toget kom». Vi sto tre timer i solsteika på en stasjon i Roma med sure og utålmodige unger, uten å vite om vi kom oss til flyplassen i tide. Vi rakk det med en hårsbredd, etter å ha ringt et privat transportselskap med en sjåfør som kjørte som en stuntmann fra helvete til terminalen i en bil uten sikkerhetsbelter. Anbefales ikke.

All ære til barnefamilier som legger ut på vi-tar-det-som-det-kommer-ferie til Honduras. Eller  interrail med  barnevogn, bleier, trangt budsjett og seks kolli bagasje med Romania som reisemål. Foreldre som ikke kvier seg for å overnatte på stasjonen i Słupsk, Polen for å spare penger, etter å ha delt togkupé i 23 timer med en nedsnødd backpacker, to nonner og en høne. Eller familien i en stillestående, varm bil i kø sydover mellom Feuchtwangen og Dinkelsbühl hvor mor fester brystpumpa mens hun skifter bleie på en illsint og drittlei baby med varmeutslett og eksem i baken som ikke har sovet siden Kielfergen. Far trykker på GPS’en som har sendt dem 12 mil i feil retning og lurer på om han kanskje skal begynne å røyke igjen. Til han eksploderer og irettesetter pøblene i baksetet som slåss om ipad og kjeks, og lurer på hvorfor de ikke bestilte to uker til Lanzarote i stedet. Eller ble hjemme. Sånt orker ikke jeg. I alle fall ikke før ungene og jeg er store nok til å takle denslags. Charter byr ikke akkurat på møte med fremmede kulturer og autentiske, eksotiske opplevelser – men ferie skal være ferie.

På med finstasen, i kveld blir det polognaise.

lonesome

Elvis pisker opp stemningen på nabopuben.

abba

Og tror du ikke selveste ABBA spilte opp til reunion på snackbaren, da?

Christer Torjussen anmelder Råde stasjon

IMG_1856
Hva har Råde å tilby deg, spør du.
Ta deg en tur da vel, for det er heldigvis lett å komme seg både til og fra denne smaragden av en Østfoldkommune. Mye på grunn av togstasjonen. Men det kan være verdt å notere seg:  Dersom du skulle ta deg en senkveld i Råde og havne på galeisen, ramle litt utpå, da må du kanskje ta beina fatt da stasjonen ligger et lite stykke nedenfor sentrum, med sitt yrende folkeliv og pulserende handelsstand. Men det er ikke dette det skal handle om. La oss snakke om selve knutepunktet: Råde stasjon. Først og fremst befinner vi oss svimlende 17.9 meter over havet. For det andre står vi midt i en herlig blanding mellom det gamle og det nye. Den nye ikke så rent store gangbroen nærmest skriker «bruk meg» der den ruver over jernbanelinjene. Jeg befinner meg allerede på riktig side av toglinja, og bestemmer meg for å ta en tur inn på stasjonen for å sjekke ut fasilitetene.

IMG_1853
Interiøret kan ta pusten fra deg. Stilrent, ryddig og oversiktelig. Skulle toget ditt være forsinket, sitter du i det minste sykt komfortabelt på de behagelige benkene som er satt frem til ditt seteparti. Og hei, skulle du ankomme Råde litt i seneste laget og rutebussen din forlengst har gått, om det i det hele tatt går noen; Ring etter Taxi3, da vel? De har gratis telefonautomat på stasjonen, for de tenker på miljøet. Den tissetrengte vil også ha muligheten til et toalettbesøk, men bare hvis han eller hun har med deg bankkort. Men hvor er serveringstilbudet? Hvor kan jeg få meg en leskende drikk eller noe å bite i mens jeg venter? Og hvor er billettautomaten?

Det er ingen tvil om at Råde stasjon nesten har det som skal til, men jeg leter desperat etter billettautomat. Uten hell. Omsider kommer toget, og da konduktøren etrer kupéen med sitt sedvanlige «nye reisende», spør jeg ydmykt om de tar ekstragebyr på 40 kr. siden det ikke er automat på stasjonen.

Det skal være billettautomat der, sier hun.
Det er ikke det, sier jeg.
Joda, det er det.
Nei.
Jo.
Nei. Hvor da, i såfall?
Inne på stasjonen.
Håhå nei du, sier jeg og viser frem bildet jeg har tatt. Beviset. Det finnes INGEN billettautomat inne på Råde stasjon.
I rest my case! Min billett til hovedstaden blir gebyrfri, takk. Hvor er kaffeautomaten, spør jeg henne.
Den er i vogna bak, men den er i ustand.
Tenkte jeg det ikke.

Pluss: Oversiktelig, ryddig, staut
Minus: Ingen billettautomat, totalt fraværende serveringstilbud og mannskap

Terningkast 3

IMG_1859

Gratis taxitelefon – i verdens rikeste land!

IMG_1855

Tradisjonelt stasjonsbygg

IMG_1857

Majestetisk gangbro for travle dager

IMG_1854

Her kommer du ikke inn – her bor det ved.

IMG_1858

Prøverørsmetoden 

IMG_8926Man kan ikke skrive om norsk standup uten å nevne Prøverøret, klubbkonseptet som ble unnfanget i et klamt kjellerlokale i Trondheimsveien en gang i 2003. Her er historien om et tiltak og en idé som kanskje ingen av oss så dimensjonene eller betydningen av den gangen.

Mannen som startet det hele var Svein Iversen, på den tiden aktiv i både RDK (Reis Deg Komikerklubb) og andre scener. Svein var frustrert over å ikke få nok oppdrag, så han bestemte seg for å dra i gang sin egen, uavhengige klubb i den relativt slitne underetasjen til Bør & Børsen, en brun pub på Oslos østkant. Dette ble møtt av en del skepsis i starten, men skulle vise seg å bli et kjærkomment tilskudd for både komikere og publikum. Noe slitasje til tross, lokalet var perfekt til sitt formål. Akkurat passe stort, lavt under taket, scene, backstage, bar og kapasitet til 50-70 mennesker. På den tiden var det også tillatt å røyke inne, så om man skulle definere «mørk, røykfylt og luguber standupklubb» passet Prøverøret akkurat den beskrivelsen.

Man kan vel ikke påstå at folk rant ned dørene den første tiden. Få visste at nede i en sur kjeller i Trondheimsveien sto en gjeng og snublet i tekst, rotet seg bort, trynet, vant og høstet applaus med nytt materiale hver onsdag. For 50 kroner kunne man se komikere presenterte elendige idéer, uslipte punchlines og glimt av håp innimellom, som var hele hensikten med klubben. Så begynte ordet å spre seg sakte men sikkert. Publikum var med på premissene, vi fikk prøve og feile – og gikk det helt på trynet og man hadde selvinnsikt til å nevne det selv, ble det latter av det også. Visse kvelder holdt et jevnt kvalitetsnivå, andre var helt krise. På komikernes fagspråk kalles total stillhet for bombing. Og det gjorde vi. Atombombet, faktisk. Men vi forsøkte i det minste å fornye oss. Vi hadde en alternativ lekegrind å drite oss ut på, og publikum elsket det. Svein var kunstnerisk leder, og jeg tok meg av PR og flyere. Uten å kunne nevneverdig mye Photoshop. Flyerne ble sendt ut på god gammeldags mail, da sosiale medier ikke var funnet opp ennå – og ellers printet ut og hengt opp i nærområdet.

flyer 300403 flyer 110603 flyer 020703

Etter et år røk avtalen med Bør & Børsen, og klubben trengte nytt tilholdssted. Svein kastet inn håndklet og ville konsentrere seg om jobben som kokk. Prøverøret flyttet til Dattera til Hagen, til litt bedre lokaler – fra en brun pub til et trendy utested på Grønland. Klubben fikk en oppsving profilmessig, både pga 2 etg. på Dattera med sitt retrointeriør og nye flyere med slagordet «Not tested on publikum». Yngve Skomsvoll tok over som leder et års tid,  og på et tidspunkt tok Tore Haukenes og Glenn Erland Tosterud over stafettpinnen mens Røret vokste sakte men sikkert. Klubben begynte å få stamgjester, tiltrakk seg folk fra bydelen og ble et naturlig samlingspunkt for utøvere og andre i komikermiljøet. Publikumstallet var om ikke annet stabilt, og alle involverte gjorde en god jobb for å ro i land onsdagskveldene de neste årene. Alt gikk ikke knirkefritt, men det skal det heller ikke gjøre på en skranglete standupklubb hvor alt handler om å ikke «safe». (Nok et faguttrykk komikere gjerne bruker når de tyr til eldgammelt materiale fremfor å ta sjansen på å gjøre noe nytt)

André Jerman tok over ansvaret etter en stund med Tore bak roret, og det var slettes ikke dumt. For nesten hver onsdag i mange år var det han som kastet oss av og på scenen, og han som sørget for direkte kontakt med publikum mellom komikerne. I dag regnes han som en av de beste konferansierene vi har, og er fremdeles satt til å drifte konseptet og scenen i samarbeid med RDK.

Når man ser tilbake vil jeg si at Ny tekst-festivalen i 2004 er en av de mest vellykkede tiltakene vi rodde i land. (Se film nederst i saken) To dager med et mylder av komikere, bra billettsalg og generelt en bekreftelse på at det vi holdt på med var riktig. I dag er Prøverøret hovedstadens største og beste standupklubb for utprøving av nye tekster og idéer, og publikum ser ikke ut til å gå lei. Kanskje nettopp fordi de får muligheten til å høre helt ferskt materiale, se nye fjes og ha en litt mer uforutsigbar kveld enn andre steder.

Mange av komikerne som har stått på Prøverøret oppetter årene har falt av lasset, nye har kommet til og noen av oss som var med fra starten står der ennå. Fordi vi må ha et sted å lufte nye idéer. De første årene måtte man mase på kolleger for å få dem til å opptre. Nå er det komikerne som maser på å få scenetid, og ventelisten er lang. Når selv store komikere som Bård Tufte Johansen spør om å få et par minutter på scenen, da vet man at Prøverøret lever i beste velgående. Jeg lar dette stå som en hyllest til Svein og alle ildsjelene som bruker tiden sin av ren idealisme.
Og folkene som tør, gidder og vil starte nye scener og klubbkonsepter. For ikke å glemme Jenny, Inga og alle andre som satt i døra hver bidige uke bare fordi de hadde lyst. Folk som var og er viktige for utviklingen av norsk standup. Ser du, Svein – prøverørsmetoden funket!

DSCF5064

Zahid Ali og Nils Ingar Aadne

DSCF5063

Jonas Bergland

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Yngve Skomsvoll og Christian Marstrander backstage

DSCF5062

Backstageveggen med flyere

DSCF2532

Pernille Sørensen og Janne Rønningen

Skjermbilde 2015-06-07 kl. 23.59.54

Svein Iversen.

nytekstflyern

DSCF5070

Glissent.

DSCF2540

Stappfullt og røykfylt!

De store kveldene på Lille

DSCF3189
Etter 15 års fartstid hender det man blir nostalgisk og tenker tilbake. På alle de små, men store øyeblikkene man hadde i startfasen. Da jeg debuterte på scenen en gang i forrige århundre, var det å stå på Lille i Bygdøy Allé svære greier.

I dag kan man se standup nesten hver dag hele uka i Oslo. Sjangeren har utviklet seg, forgreiningene er mange og kreativiteten stor. Det var ikke så mange alternativer på slutten av nittitallet.  På den tiden eksisterte det to steder: Tirsdager på Christian Kvart, torsdager på Lille. Reis Deg Komikerklubb hadde endelig funnet seg tilrette etter å ha flyttet rundt i byen en periode, på leting etter et egnet sted. For å få deg en spot på Lille måtte du enten ha stått andre steder som Trondheim, som allerede hadde et etablert standupmiljø. Eller kanskje prøvd deg på en av RDKs eksterne klubber som Onkel Blaa på Bekkestua, der jeg debuterte en februarkveld i 1999. Gjorde man det bra, fikk man muligens en spot på Lille. Den andre kvelden jeg sto på Blaa satte Zahid Ali fyr på seg selv på scenen, og jeg fikk tilbud om prøve meg i Oslo. Uten sammenheng for øvrig. Det var nesten helt ufattelig. Store Lille, liksom. Klubben der alle hang på torsdagene, enten rundt komikerbordet, backstage eller på scenen.

Det eneste jeg husker fra første kveld på Lille er at Jånni hadde brannøvelse med pulikum etter sin sedvanlige intro med Marius Müllers «Den du veit», Edward Schultheiss danset iført en treningsdress str. extra small og at Solveig Kloppen var veldig hyggelig. Fun fact der altså, Kloppen syslet med standup en periode tidlig i sin karriere. Jeg hadde også en jobb sammen med henne noen uker etter på en studentkro, på et sted som het Amerikalinjen nede ved Oslo S. Begge atombombet (les: ingen hørte på, lyden var forferdelig og halve lokalet var fylt opp av byens løse fugler og fylliker.) Da var det fint å vite at man skulle tilbake til Lille igjen neste torsdag. For det var noe helt spesielt med stedet. Jånni og jeg pleide å snakke om «Lillebrølet», når man liret av seg en punch som gikk rett i taket. Atmosfæren var helt riktig – ned en trapp, til et intimt og relativt røykfylt lokale med bar, scene og et lite gulv med stoler og bord. Så lavt under taket at lange Jånni K. nesten måtte stå med krum rygg ved mikrofonen. For å komme inn til backstage måtte man gå inn i kjelleren forbi scenen, helt innerst til et bittelite rom dekortert med ymse komikerplakater. Det var alltid fullt, da det ikke var plass til mer enn 5-6 stk om gangen.

Med buksene nede, i kjelleren på Lille.

Hver tirsdag ble plakatene våre hengt opp i vinduet ut mot gaten i Bygdøy Allé, det var rimelig stas å se sitt eget fjes i godt selskap med andre komikere. Ikke minst å se navnet sitt i avisen samme dag man skulle opptre. Man følte man var en del av noe stort. Etterhvert ble det jeg liker å kalle den andre bølgen innen norsk standup en regelmessig gjeng som fikk stå både på Chr. Kvart og Lille, bestående av bl.a. Terje Sporsem, Pernille Sørensen, Lisa Tønne, Sigrid Bonde Tusvik, Gustav Nilsen, Yngve Skomsvoll, Siri Kristiansen, Henrik Thodesen, Jonna Støme, Nils Ingar Aadne, Zahid Ali, Østbye & Rønning, Ørjan Burøe, meg selv og mange flere. Torsdagskveldene var stort sett utsolgt, og det ble alltid ganske sent da showene alltid startet 22.00 og skjelden var ferdig før etter midnatt. Etterpå bar det alltid opp i restauranten for å henge litt, ta en øl til eller fire.  Man følte at man hørte til, og det er viktig for enhver komikerspire.
Å ha et nettverk, et miljø.

(Det hører med til historien at en kveld satt Elina Krantz på komikerbordet for å se på oss, og dagen etter fikk jeg en telefon med tilbud om å stå på Chr. Kvart uka etter. Det var enormt stas, men dét og den nye scenen «Prøverøret» som kom til etter hvert skal jeg fortelle om en annen gang! )

Etter noen gode år med faste torsdager, nykommerkvelder, Jånnis eget forum «Komikerdusj» og  «Juice, brus og gulrøtter» hvor folk under 18 kunne oppleve standup, var det på tide å pusse opp og fornye Lille. Stedet gikk gjennom en stor renovering og ble hetende Hammertson, etter innehaver Peter Hammert som hadde huset oss i alle disse årene. Standup passet ikke helt inn i det nye konseptet, og RDK var på flyttefot igjen. Etter en liten overgangsfase på Victoria Teater flyttet klubben inn på Josefine Vertshus hvor den har holdt det gående siden med stor suksess.

I dag reiser jeg landet rundt og opptrer på små og store steder, Latter har blitt min hjemmescene da det er stedet jeg er mest knyttet til – og forhåpentligvis vil være i mange år fremover. Men jeg glemmer ikke de legendariske torsdagskveldene på Lille sammen med gjengen. Vi var ikke mange, vi famlet oss frem, trynet, vant og maste på Jånni med en gang vi var ferdige om å få en ny spot så fort som mulig. Akkurat som dere nye komikerne gjør i dag.

Mange av oss fra den tiden har lagt opp, noen er fremdeles i gamet. Men alle husker hvor det hele startet.
I en mørk og varm kjeller ved Solli Plass. Lille.

DSCF4407

Siri Kristiansen, Henrik Thodesen og Jonna Støme

DSCF2514

Pernille Sørensen og Are Kalvø

DSCF4369

Nilsi, Gustav Nilsen, Svein Iversen og Inga Semmingsen

DSCF3141

Jånni K, i yngre utgave ca. 1999

Marit & Mahala

sturlaogdora

Sturla Berg-Johansen og Dora Thorhallsdottir backstage

Christer Torjussen anmelder Andøya Lufthavn

Velkommen skal du være!Du trodde kanskje Andenes bare hadde en flybase, et fantastisk fyr og regionssenteret til Esso i Vesterålen? Tro om igjen. Andøya Lufthavn er verdt en liten omtale:

Nå skal det sies at jeg har sett langt verre etter 15 år på reisefot. Til tross for at flyplassen på Andenes ikke er den største i landet, har den mye å by på. Om det skulle virke som ingen er på jobb når du ankommer, bruk ringeklokken og vips! Der står en hyggelig funksjonær klar til å hjelpe deg med innsjekkingen. Sikkerhetskontrollen går fort, og jeg fikk særlig sansen for «furuværelset» i avgangshallen (se bilde lenger ned), et chambre séparée i lett hyttestil. Atmosfæren der inne er riktignok ganske lik det andre rommet, hvor du også finner den selvbetjente kaféen med et raust utvalg for den som er fysen på litt mat mens de venter. Hva er vel bedre enn å starte reisen med en pulverkaffe og en boks rosiner? Bonus for disponibel vintage-trillevogn dersom det trengs på de 50 kvadratmeterne du har til rådighet. Man vet jo aldri. Det er også verdt å nevne utsmykningen på veggene som er nok til å fange folks interesse. Tiden flyr når man har noe å gjøre!

Servering, gratis barnevogn, mystisk luke og kunst. Det folk vil ha!

For den leselystne finnes også et bord med rikholdig utvalg informasjon om stedet du har landet på eller reiser fra. Men: Hvis du er av typen som liker å rote litt i sisternen på toalettet, lar det seg desverre ikke gjøre da den er solid forseglet. En spennende luke i veggen får en til å lure hva som gjemmer seg bak, men denne var desverre ikke åpen da jeg besøkte lufthavnen. Vi vet alle at nordlendinger er et raust og spontant folkeslag, så jeg ventet litt på at noen plutselig skulle smelle opp gitteret og si «Heisann, skal du ha vafla?». Men det skjedde desverre ikke. Kanskje neste gang?

Pluss: Moderne, rent, gratis wifi
Minus: Fotoforbud, ikke lov å tukle med sisternen, fotoforbud
(Jeg forbrøt meg muligens mot fotoforbudet, men jeg antok at det gjelder eksteriør og ikke interør. Håper jeg.)

Terningkast 5

Hjemmekoselig chambre séparée med furupanel.

Sulten og tørst? Bare forsyn deg!

Nei, nei. Ikke tukle med sisternen.

Leselysten? Her finner du det meste.

Ikke ta bilde av fotografering forbudt-skilt. Ikke røyke sigaretter heller.



Atomvåpen for fred? Tror ikke det.

xzda67a4 copia
Vi mennesker bruker mye tid på å være redde for alt mulig. Tabloidavisene bidrar med krigstyper som setter griller i hodet på oss. Den siste angstfarsotten var Ebola. Folk kunne knapt nyse ombord i et fly før det ble unntakstilstand, og maskinen måtte gjøre vendereis eller nødlande. Og kyllingen. Antibiotikaresistente bakterier fikk salget til å stupe. Uten at vi kjenner ett eneste sykdomstilfelle eller dødsfall på grunn av dette. Terrorfrykten henger konstant over oss, nok til at vi lett stigmatiserer de som måtte leve, tenke og se annerledes ut. Man kan jo aldri være trygg, som det heter i sangen om den sovende bjørnen. Og la oss snakke litt om den nye redselen: Den russiske bjørnen som ikke sover lenger, som etter sigende har stått opp på feil bein.

Derfor snakkes det om å ruste opp forsvaret igjen, for man vet jo aldri. Vi har sett dette før. Jeg vokste opp under den kalde krigen. Supermaktene konkurrerte om å ha størst og flest langdistanseraketter strategisk plassert rundt i verden, våpenkappløpet var noe vi alle kjente til. Filmer som The Day After og War Games lærte oss at tredje verdenskrig kunne være rett rundt hjørnet, den totale tilintetgjørelsen med atomsopper som utryddet menneskeheten på et blunk. Det skjedde ikke. Sovjetunionen kollapset, muren falt og Europa ble gjenforent. Ketil Stokkan sang om Brandenburger Tor, Jahn Teigen trallet om Glasnost. Kunne vi tro at det var sant? Ja, det kunne vi. Atomtrusselen var et saga blott, denslags hørte fortiden til. Trodde vi helt inntil nylig.

Vladimir Putin har bestemt seg for å kvesse klørne og sette Russland tilbake på kartet. Putin, en skrue som ikke går av veien for å vise seg frem i bar overkropp på hesteryggen. En fyr som liker å vise muskler både på bilder og yppe litt med sitt enorme militærarsenal langs grensetraktene til sine naboland. Men skal vi tillate oss å bli redde? Til nå har russisk invasjon stort sett vært forbundet med bleiehamstring i Kirkenes. Så kom blant annet kronikken til Hanne Skartveit i VG nylig, som mener at vi må ruste opp i takt med Russlands offensiv, ellers kan dette gå riktig galt. Hun mener at vi må innse at Putin er farlig. Vi trenger NATOs atomstrategi, sier hun og avslutter med at med dagens situasjon bør vi satse på «atomvåpen for fred». Hæ? Skartveit sier ogå at det er sjokkerende at AP vil gå inn for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Sjokkerende? Jeg synes det høres alldeles strålende ut. Smak litt på den setningen. Et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Jeg heier på det. Hvorfor ikke?

Jeg er ikke så blind at jeg ikke ser trusselen rundt f.eks. konflikten i Ukraina, men situasjonen der er historisk sett langt mer intrikat enn vårt forhold til Russland – som alltid har vært stabilt. Men atomvåpen for fred er omtrent like selvmotsigende som «Leger for spredning av HIV», «Veganere for nedslakting av storfe» eller «Jihadister mot Islam». Jeg er naiv nok til at jeg tror dialog fremdeles er løsningen på det meste her i verden. Opprustning er i alle fall ikke menneskeheten tjent med. Vi har sett det før, og vi gidder ikke en runde til. Håper jeg.

Sølvpapir søker blind jente

blindehund
Når man er ung har man en lei tendens til å tro på nesten hva som helst. Det skal ikke så mye til før man innbiller seg at f.eks. Justin Bieber bor på Grand Hotel og er åpen for besøk på rommet sitt hele dagen før konserten, bare fordi noen har sagt det. Mens han faktisk bor på Royal Christiania. Eller var det Bristol? Radisson? Bondeheimen? Nei, ikke Bondeheimen! Uansett: Løp gjerne i flokk rundt i Oslo sentrum hele dagen i håp om å få se et glimt av din store kjærlighet mens du skriker, ramler, hyler og gråter.

Ryktene går lett i ungdommen. Du vet åssen det var; Hvis noen sa at Torill rota med Ronny OG Kimmern’ på åpent hus-festen til Renate, som egentlig ikke var åpent hus og gikk helt ut av kontroll og ble nedrent av 300 fulle ungdommer som trashet rekkehuset på Skjetten systematisk fra kjeller til loft. Helt til politiet kom og fikk kastet ut gutta som kjørte moped i stua og sprutet ned hele huset med ketchup og Thousand Island. Renate vurderte å flykte landet før foreldrene kom hjem til slagmarken. Før ryktene om at hun, Torill, Mona og Lisbeth også var gravide med både Ronny og helt sikkert Kimmern’ (selv om han var kjempefull og måtte hentes med helikopter for å pumpes) gikk sin seiersgang på skolen to dager senere.

Og på åttitallet var det nemlig sånn at hvis man fant en knust ølflaske med korken intakt i ruinene etter hjemme alene-festen, kunne man ta den med til butikken og få en ny. Det hadde også noen sagt. Ikke alle butikkene hadde hørt dette ryktet, og mange måtte dermed gå slukøret hjem.

Men et av de rareste ryktene i Rælingen/Lillestrøm-området, eller mytene om jeg kan påstå det, er at  det ble snakket om at dersom man samlet inn 10 kilo sølvpapir fra sigarettpakkene, skulle en blind jente få en førerhund. Og ikke hele papiret, men bare den øverste delen/fliken det sto «pull» på. Røyking var viktig, nemlig. Ikke var det farlig heller. I hvertfall ikke hvis man brant filteret litt med lighteren først. Dette medførte selvfølgelig at hver gang man åpnet en pakke sigg ble jentene alldeles krakilske hvis man kastet papiret fra seg. Det måtte tas vare på, gjemmes, puttes i en skuff. Den stakkars blinde jenta måtte jo få hunden sin. Men hvor man skulle levere sølvpapiret visste ingen. Ei heller hvem jenta var eller hvor hun evt. bodde. Etter hva jeg vet var det slik at blinde og svaksynte fikk tildelt hjelp som førerhund fra statlige midler selv på det harde åttitallet, så jeg er usikker på hvorfor denne hjelpeaksjonen oppsto eller hvem som sto bak. En ting er sikkert, det må ha vært noen skuffer fylt med sølvpapir fra utallige sigarettpakker ingen visste hvor de skulle gjøre av.

Jeg synes vedkommende som satte ut dette ryktet bør melde seg nå. Kanskje sitter det en blind kvinne i midten av førtiåra der ute og venter på førerhunden som aldri kom. Eller kanskje ikke. Hvem vet.